Tradklatring i Lofoten

Jeg hadde altså meldt meg på clinic i tradklatring. Stusset veldig på ordet «clinic», det var da et 3-dagers kurs? Ikke vant til ordet «tradklatring» heller, men det ble jeg fort.

Den første kursdagen i Paradis har jeg ingen bilder fra. Var altfor opptatt med å sette kiler riktig, lage standplass og lære de ropene man driver med i et taulag. Mye nytt å forholde seg til. Kileplassering viktigere enn klatring.

Vi hadde forresten 4-5 instruktører, denne 3-dagers clinicen var nemlig også instruktørtrening for kvinnelige klatreinstruktører innenfor NKFs treningsutdannelse.  De som kurset oss i tradklatring var Elin, Urpu og Helen, som hadde snikinnrullert en litt uvillig Linett, samt Anne Malou som var under utdannelse og trengte praksis. I tillegg besto staben av Sunniva, som skulle ha 1 dags clinic i teknisk klatring, og Caroline og Marianne som skulle ha ansvaret for en buldredag. Jeg var dødelig imponert av alle disse sterke og flinke unge kvinnene. Forbilder for meg, hele gjengen.

Jeg har vel heller ikke nevnt en annen ganske spennende detalj. På rorbu-senteret Kalle var det militær aktivitet parallelt med jentesamlingen i Paradis. Norske og amerikanske marinejegere var på sin årlige samling rett på andre siden av «bekken» fra oss.

Allerede første kursdag opplevde vi at andre kursholdere drev innføringskurs i klatring på egne sikringer i samme område som oss, den evig aktuelle Kursveggen (bannerbildet), men de som holdt på parallelt med oss hele uka var marinejegerne. De måtte for eksempel gå tvers gjennom campingplassen vår for å komme ut på treningsfeltet. Det gjorde de ca. kl 9 hver morgen, midt i frokosten vår, og det var jo litt spennende!

Det viste seg at marinejegerne hadde et slags samarbeid med jentesamlingen. På Kalle hadde de noen kveldsforedrag, og de hadde important besøk av en stor klatrelegende, selveste Chris Bonington. Han hadde jeg aldri hørt om.  Ledelsen på Kalle slapp oss jentene til på to av foredragene, mot at vi bidro med et tredje som marinejegerne kunne delta på. Ledelsen for marinejegerne var forresten også en klatrelegende som jeg heller aldri hadde hørt om.

Slik var det at mandag kveld ruslet et 20-talls jenter fra campen i Paradis til hovedhuset på Kalle, og fikk høre og se Chris Bonington foredra om de første vinterbestigningene av Eiger Nordwand. Fæle historier han hadde å fortelle, meningsløse greier.

Så ruslet vi hjem igjen til leirbålet. Jeg tror det kom ved til bålet denne kvelden.