Bare blåbær!
Andre dag av tradklatrekurset i Lofoten ble en stor opplevelse. Etter intenst fokus på knuter og kiler og kammer og kommandorop skulle vi ut i felten.
Alle som deltok på kurset ble plassert i et taulag og de forskjellige taulagene ble sendt til forskjellige steder for å trene på taulagsrutiner. Hvert taulag ble ledet av en rutinert klatrer, altså en instruktør. Jeg havnet i taulag med Linett og Marianne fra Alta. Vi skulle gå en klassiker kalt Bare blåbær, grad 5-. Linett påsto at vi havnet på hennes taulag fordi instruktørene hadde vurdert meg og Marianne til å tåle den lange anmarsjen.
Men først måtte vi komme oss av gårde, og det bød på litt startvansker…
Så kom vi oss av gårde til Djupfjord. Ja nå vet jeg godt hvor vi var, men jeg hadde nok ikke helt oversikten denne første dagen i det lendet. Det er vakkert i Djupfjord, men morenen innerst, som må krysses for å komme til forskjellige destinasjoner bakenfor, den er ikke helt enkel.
Men Linett hadde vært her før og ledet oss trygt fram til den bratte svaveggen bak Vågakallen, der bl. a. favoritten Bare blåbær kløyver fjellet i laaange riss.
Selv om vi hadde prøvd å komme oss tålig tidlig av gårde, så fant vi ut at vi var ca. sånn taulag nr 4 i køen da vi kom fram. Vi ventet ved foten av ruta i nesten i 2 timer.
Men til slutt var det vår tur. Jeg og Marianne byttet på å sikre Linett, og den som ikke sikret måtte bære sekken med niste og fører og ekstra tøy.
Trendy klatrere i riktige klær 
Wannabe i lånte fjær
Og her sto jeg og for første gang sikret en som ledet på en flertaulengders rute. I lånte fjær fra CKK klubb-depot, min aller første goretex anskaffet sommeren før, og etter hvert klar over at jeg ikke fulgte gjeldende fargeglade klatremote. Takk og lov for 90-tallshjelmen!
Det ble en flott tur. Jeg hadde fryktet for min gamle høydeskrekk på denne 4-5 taulengders ruta (vi slo sammen de to første og tok ikke med de 2 siste), men den slo rett og slett ikke til.
Linett på led 
Sikker sikrer
Det gjorde dypt inntrykk på meg at jeg ikke følte ubehag noen gang i løpet av turen.
Jeg var den siste som forlot øverste rappell-feste. Da jeg satt der på toppen for meg selv, kun festet til kjettingen med en tynn 120-slynge i en skrukarabin i selen min, kjente jeg hvordan dette var helt fint. Jeg stolte på den slyngen og på kjettingen i fjellet. Jeg hadde verdens beste utsikt og visste hva jeg skulle gjøre for å komme inn i rappellen. Alt var fint.
For en tur og for en dag! Jeg hadde også et spennende møte med amerikanske marinejegere og en norsk klatrelegende da jeg kom først ned av siste rappell og satt og soltørket meg etter 4 taulengder og 3 rappeller med altfor mye tøy på, og ventet på de andre. Under det møtet hadde jeg egentlig altfor lite tøy på, men det er en annen historie.
Lite visste jeg denne dagen i svaveggen bak Vågakallen at jeg i løpet av de neste 2 årene skulle lede alle taulengdene på Bare blåbær selv.
Det ble en nydelig kveld og vi rakk en tur til Henningsvær for å kjenne på atmosfæren i kaféen og tråle klatrebutikken. Jeg kjøpte meg min første Haddock-lue, to 120-slynger, en nøttepirker og et par skrukarabiner, som jeg nå forsto at jeg virkelig trengte. Men huff sånt utstyr kostet!
Senere returnerte vi til bålkos i leiren i Paradis.
