Debut på Svolværgjeita

Etter gårsdagens kollaps sånn klatremessig sett, måtte vi bare tråkke til denne nydelige solskinnsdagen. Og vi var ikke i tvil om hvor vi skulle. Jeg og Maiken trengte å lede på egne sikringer. Kari deltok ikke på tradklatrekurset, så hun var ikke klar for å lede noe. Planen ble derfor at jeg og Maiken skulle klatre 1910-ruta på baksiden av Gjeita, mens Linett skulle lede opp Rappell-ruta rett ved siden av, og ta med Kari. Da kunne Linett samtidig være i beredskap mens vi gikk vår første ordentlig rute, og til slutt kunne alle fire møtes på toppen(e).

Da vi endelig hadde klart å fordele tilstrekkelig utstyr til alle – dvs. først og fremst Maiken og jeg som nesten ikke eide noe av det vi trengte – var vi klare. Det virker i alle fall sånn på bildet vi tok (toppbildet her).

Det er jo alltid like rart å starte turen opp til Gjeita i og med at den synes best i all sin prakt fra kirkegården.

Etter en fin tur opp i bratt bjørkeskog og etter hvert enda brattere gresslier, nådde vi baksiden av Gjeita, jeg og Maiken kom først opp. Nå ble oppgaven å finne innsteget til 1910-ruta, og gjøre klar første standplass. I det hele tatt forberede oss på klatringa.

Det ble jeg som skulle gå første taulengde, dermed slapp jeg unna jobben ved innsteget. Kan ikke huske at jeg var fullt så høy i hatten som bildet under kan tyde på. Og enda hadde jeg ikke skjønt hvor usselt utstyr vi skulle i gang med, eller hva slags klatring dette egentlig var.

Og her forbeholder jeg meg retten til å detaljbeskrive opplevelsen av å gå min første flertaulengder på egne sikringer:

Innen jeg og Maiken hadde funnet ut hvordan jeg i det hele tatt skulle komme opp fra standplass, var det kommet to taulag til som ville gå samme rute. Først ventet de tålmodig. Etter hvert oppdaget de hvor lang tid jeg brukte på å finne plasseringer til de 4 forhistoriske stive kammene fra CKKs utstyrslager, bare 2 m over start på en flat hylle, og begynte å bli urolige. Taulaget nærmest oss besto av en ung dame og en ung mann. Han var uerfaren med egne sikringer, det var hun som var sjefen. Mens jeg gjennomsøkte alle de mosegrodde sprekkene jeg kunne se, hørte jeg henne belære ham på høyrøstet stavangersk, hun hørtes nervøs ut. Jeg ble stresset. Jeg kunne ikke skjønne hva jeg skulle sikre i, ingen ting passet og det foresvever meg at jeg ropte masse  klaging ned til Maiken. Til slutt ga jeg opp og fortsatte uten sikring, det var tross alt relativt flatt.

Taulaget med den nervøse besserwisseren mistet tålmodigheten og den uerfarne men superspreke unge mannen ble sendt opp etter meg. Han dreit i å sikre i starten og passerte meg før jeg fikk sukk for meg, med sine 2 tau slepende over mine. Da jeg kom fram til første sprekk som endelig så ut til å duge, hadde han allerede plassert en megakile i den og fortsatt. Den kilen sperret for plassering av mine kiler i samme sprekk. Brukte mye tid på å lete rundt og husker ikke lenger hva jeg til slutt gjorde. Tror jeg fant en slags kamplassering, men jeg kom meg ikke videre. Det var et steilt opptak som jeg ikke riktig skjønte hvordan jeg skulle angripe, så da turde jeg ikke gå.

Det endte med at jeg lagde en standplass der, og fikk opp Maiken så alle sikringene kunne brukes videre, og Maiken fikk overta leden. Men hun slet like mye som meg. Så da byttet vi rundt en gang til og jeg prøvde igjen. Denne gangen ville jeg bare opp og gjorde en slags kroppsjam opp langs en dyp sprekk, antagelig til siden for der jeg skulle gått. Dette var ikke akkurat en teknikk jeg hadde inne, jeg vrikket og slet meg opp og plutselig var jeg på hylla over. Dagen etter oppdaget jeg et stort skrubbsår over det ene skulderbladet. Sånn går det når man prøve å holde seg fast med kun en skulder.

Fyren som hadde sneket forbi satt litt lenger opp, der den egentlige standplassen var, så jeg måtte vente. Jeg satte en sikring der jeg var og fortøyde med kuhale i den. Så kom hun han var i taulag med. Hun drev og instruerte ham hele tiden mens han sikret henne opp, og da hun passerte meg begynte hun jaggu å instruere meg også. Hun fikk se fortøyningen min og da ble hun helt på tuppa. Jeg fikk beskjed om at det der fikk jeg ikke lov til og så knyttet hun resolutt en åttetallsknute på tauet ut fra selen min og hektet den også inn i sikringen. Hun var nærmest elektrisk da hun fortsatte opp til kameraten sin. Jeg ble forfjamset. Hadde jeg vært mer nervøs selv kunne hun ha ødelagt turen min fullstendig. Det var tross alt min aller første led helt på egen hånd på kiler.

De forsvant heldigvis videre, jeg tok meg opp til riktig sted og laget standplass. Mens jeg holdt på med det kom førstemann i neste taulag opp. Det var en dame og hun spurte i hvert fall om det var ok at hun gikk forbi. Jeg så jo lang vei at hun var mye mer erfaren enn meg,  men nå hadde jeg fått litt nok, og sa kort at jeg ikke ønsket det. Hun mukket ikke. Gikk bare lenger inn på hyllesystemet og laget en standplass der. Jeg fikk opp Maiken og vi byttet utstyr igjen. Mens vi holdt på med det kom toer’n i det andre taulaget opp. Vi tilbød dem at de kunne gå videre før oss, det var ingen tvil om at de gikk langt raskere enn oss. Men han sa på engelsk at «No, that would be rude. We’ll wait.» Slik fikk vi hilst på Hanna og Lee.

• 

• 

Så Maiken fikk gå sin taulengde i fred og ro, og hun trivdes langt bedre på den brattere og mer eksponerte andretaulengden. Vi landet på den såkalte Storhylla, den er virkelig stor, skjermet og komfortabel. Der møtte vi Linett og Kari. Hanna og Lee kom etter og Lee fikk lov til å starte først på siste taulengde.

Den siste taulengden burde vært lett, men ble ingen triumf for meg. Først opp et dieder (hjørne), så skarpt ut mot høyre og rundt ut på siden av det største hornet, og så opp på det.

For det første klarte jeg å sette alle sikringer så jeg fikk mest mulig taudrag. Vi snakket om akkurat det før jeg startet, jeg gjorde likevel alle feil som gikk an. For det andre ble jeg redd da jeg skulle opp på kanten av hornet og oppdaget hvor bratt og spisst det var. Å skulle holde meg fast på det svaet mens jeg rigget en standplass, satte meg helt ut.

Jeg ville ned igjen, men det var ikke bare å la seg fire ned, så mange stramminger som jeg hadde laget på tauet. Det var aldeles forsmedelig og min angst gjorde også Maiken engstelig. Så da klatret like godt Linett opp for å lage standplass på toppen. I fjellstøvler.

• 

• 

Maiken og Kari fulgte henne og jeg kom opp sist. Da var jeg så shaky at jeg med nød og neppe klarte å ta bilde av Maiken ved siden av meg, og noen få utsiktsbilder som jeg IKKE brukte tid på å få finest mulig.

Jeg var så redd der på toppen at Linett sporenstreks rigget rapell og hjalp meg inn i den først av alle. Jeg måtte krype over de to andre mens jeg holdt meg i slyngen rundt toppen av svaet og følte meg fram for jeg turde ikke se ordentlig etter.  Linett gjorde hele jobben med å binde meg inn i rapellen og enda syntes jeg det var dritskummelt å slippe meg over kanten til tauet tok. Det føltes veldig utsatt å rapellere ned mellom de to hornene, men da jeg ikke lenger hang i løse lufta begynte ting å bedre seg. På forhånd var det Kari som var mest skeptisk til denne turen, men det ble jeg som frika ut, mens hun stortrivdes på toppen av Gjeita!

• 

• 

De andre hadde også atskillig større glede av rapellen enn jeg. Men fra Storhylla og ned begynte ting å falle på plass igjen også for meg. Og jeg var tross alt ganske stolt av å ha gjennomført turen. Første gang på egne sikringer – sammen med en like uerfaren og nesten like engstelig person som meg – på et uvant eksponert sted.

• 

• 

Denne fine sommerdagen ble avsluttet med at Ragnhild Amundsen, lederen for Norsk Tindeklub, kom på besøk til oss. Hun var NTKs første kvinnelige leder og alle jentene på samlingen syntes det var stor stas at hun kom til samlingen vår.

Hun holdt foredrag på Kalle, for oss og noen marinejegere, om bl.a. turen som ekspedisjonsleder til Himalaya. Hun hadde mange fine bilder, men foredraget var ikke så godt strukturert. Det hun ikke helt vant i presentasjonen tok hun igjen i dialog med oss etterpå. Kvinnevinklingen på det hele gjorde at gutta forsvant nokså fort, men vi jentene syntes det var spennende at hun hadde vært en pioner i norsk sammenheng, og at hun fortsatt klatret aktivt tross at hun var godt voksen. Det siste poenget var viktig for meg, hun er 2 år eldre enn meg. Men jeg var for sjenert til å snakke med henne. Bare satte pris på at hun poengterte at klatring er en aktivitet man kan fortsette med til man blir gammel.