Tunnel of Love – Isklatring for ferskinger
Vinteren 2010 var en spesiell tid. Jeg hadde generelt mye tid, men lite anledning, jeg kunne ikke være hjemmefra mer enn 1 dag av gangen. Men så åpnet det seg en helt uventet anledning. Til å prøve isklatring!
Isklatring hadde jeg aldri tenkt at jeg skulle drive med. Jeg visste ikke annet enn at det krevde superdyrt spesialisert klatreutstyr og supervarmt vintertøy. Jeg hadde ingen av delene. Det var visstnok tungt, kaldt, tidkrevende og psykende. Jeg hadde ingen tanker om å drive med det.
Så fant altså Nils Rune og Linett på å invitere folk i klatreklubben til å prøve isklatring. Jeg var en av dem som fikk tilbud og da sa jeg jo ikke nei! For så kunne jeg i alle fall finne ut mer om det, og få bekreftet at det ikke er noe for meg, liksom. Vi fikk beskjed om å ta med rikelig med varmt tøy, flere par hansker og votter, vi måtte ikke undervurdere hvor kalde vi kunne bli. Dessuten sele, brems og hjelm. Jeg var veldig usikker på hva jeg hadde i vente.
Grytidlig søndag morgen den 24. januar bar det oppover Setesdalen i varebilen til Eriksen-Birkeland. De plukket også opp Adam, Maiken, Arild, og John Amund (som jeg aldri hadde møtt før). Jeg var den eneste som aldri hadde prøvd dette, men flere trengte å låne utstyr. Vertskapet hadde med seg alt de eide og kunne få fatt på av isutstyr.
På andre siden av Åraksfjorden er det en veiskjæring som strekker seg fra en tunnelåpning. Isklatremiljøet kaller stedet for «Tunnel of Love». Akkurat denne dagen var skråningen dekt av skikkelige mengder med is. Det var kun er et par minus-grader og vindstille. Idelle forhold!
Nils Rune og Adam hengte opp i alle fall 10 topptau langsetter isveggen. I den ytterste enden var veggen kanskje bare 5 meter høy og ikke spesielt bratt. Nærmere tunnelåpningen var den i alle fall 15 meter, med vertikale partier.
Det ble en utrolig gøy dag. Jeg lærte om forskjellige typer stegjern, forskjellige økser, forskjellig is. En utrolig opplevelse å spenne fronttaggene inn i loddrett is og så bare stå der! Verre å håndtere øksene. Brukte alt for mye krefter og den venstrearmen var jo helt ubrukelig! Alle hugg ble skjeve hvis de i det hele tatt traff. Men det gikk på et vis og etter hvert satt også venstre-huggene godt nok til at jeg kunne dra meg opp på dem. Det var nemlig det jeg gjorde. Det er helt logisk for en nybegynner å dra seg opp etter øksene.
Tenke å henge i is etter noen få tagger! 
Kom meg helt opp også!
Nils hadde også kontaktet Gunn, som jeg visste om, men hilste på for første gang i dag. Hun kom direkte fra hytta si på Brokke for å topptaue med oss. Det var visst forferdelig lenge siden for henne, og da hun kom i gang begynte hun å hoie høyt: Yess! Juuhuu!!! Dette e dritgøy!
Gunn i ekstase 
Adam på led
Denne dagen lærte jeg også at det skal mye til å miste øksene selv om du ikke har dem festet i bånd til håndleddet. Mest fordi etter en tur opp er det nesten umulig å løsne grepet.
Jeg gikk i hvert fall 9 turer, også i den høyeste veggen. Jeg var overbevist. Jeg hadde konvertert. Jeg skulle isklatre mer!
Jeg fant ikke mine egne mobilbilder da jeg skrev dette den 26.10.14.
Alle bilder i dette innlegget er hentet fra Facebook-gruppa til CKK, og alle er tatt av Linett Eriksen (etter hvert Birkeland), og oppløsningen er derfor ikke så god.