Rysefossen Central Line – bonustur i Setesdalen
På forumet til CKKs klubb-web lå det tidligere i vinter ute en forespørsel om isklatring som jeg la merke til. Avsender var signebenoni og det kom aldri noen respons. Hvem var denne mystiske Signe Benoni og kunne det være noen jeg kunne klatre med?
Vel hjemme etter to spennende dager på Rjukan med Jon Haukåssveen, kommer uroen krypende tilbake. Hvordan skal jeg få klatret is nå? Ingen spør meg og ikke kan jeg bidra med å lede og dessuten blir forholdene dårligere og dårligere her sør. Ny sjekk på klubb-forumet og sannelig har ikke Signe Benoni vært på igjen. Uten å få svar. Jeg tar mot til meg svarer: Trenger du fortsatt noen å klatre med? Nå får jeg svar direkte på mailen min og det viser seg at signebenoni er en mann som heter Mat og bruker mailadressen til kona på forumet. Han vil gjerne isklatre med meg, selv om jeg er nokså grønn og ikke kan gå på led. Vi avtaler førstkommende søndag.
Det er en mild, grå dag og Mat henter meg. Han har med tau og sikringsmidler. På vei opp Setesdalen blir vi bedre kjent. Han er skotte med Stavanger-dialekt og har bodd noen få år i Kristiansand. Og han har klatret mye is. Han kikker rundt seg på vei oppover. Når vi nærmer oss Bygland Hotell stopper han bilen og går ut med kikkert. Han speider over fjorden mot de høye bergene på vestsiden av Byglandsfjorden. Og blir enig med seg selv om at forholdene er bra nok der oppe på den andre siden. Der ligger Rysefossen.
Vi kjører over Storstraumen, svinger av Riksveg 9 og så sørover på andre siden av fjorden. Etter en stund har han funnet stedet han vil parkere og vi gjør oss klare til å gå oppover mot fossen.
Det er +1 i lufta, oppholds og omtrent vindstille. Mat følger en bratt bekkedal opp gjennom dyp og tung snø, mellom høye granlegger. Han er høy med lange legger selv, men jeg klarer noen lunde å holde følge. Snart forsvinner en fot i et hull under snøen, snart må vi krafse oss over frosne iskulper, så gripe en barkvist for ikke å skli ned igjen eller for å dra oss gjennom uframkommelige innsnevringer i krattet rundt bekken. Det er ganske gøy.
Etter hvert åpner skogen seg og vi følger en bratt men jevn snøbakke oppigjennom, med stø kurs mot det som er innsteget til Rysefossen Central Line. Til venstre ser vi den bratte kløfta der den egentlige Rysefossen kaster seg utfor. Nederst henger et imponerende isgardin. WI5. Til høyre for oss er en annen linje, men vi peiler oss rett opp mot midten av det brede svaet. Central Line er satt i WI3+. Det er det Mat tar sjansen på å dra med seg en ukjent dame på. Hun sier hun har vært på Rjukan og lært litt, men hva vet vel han?
Vi stopper oppe i bratta under de første isdekte skrentene. På med seler og stegjern, av med sekkene. Litt nervøs vurdering av om det kan være skredfarlig. Og om isen virkelig holder. Det gjør den visst.
Så begynner Mat på første taulengde. Det går fort, tydeligvis ikke mange stopp for å sette mellomforankringer. Og det stemmer. Da jeg kommer etter trenger jeg bare ta ut en isskrue på første taulengde. Det er gøy klatring, godt innafor det jeg er komfortabel med. Teknikken Jon har lært meg sitter. Jeg tør gå rett opp isgardinene og holder god fart. Så god at Mat blir forbauset når jeg kommer opp til standplass.
Han leder videre de to neste taulengdene, den siste er litt brattere. Når vi topper ut er vi veldig fornøyde begge to. Vi ser like lengselsfullt over mot Rysefossen begge to, jeg med litt mer respekt enn Mat. Han mener at jeg hadde klart å følge på den. Jeg er ikke så sikker. Men stolt over at han tror det.
Mat leter seg fram til et tre å sette første rappell i. Vet du veien ned? spør jeg. Den finner jeg, svarer han. Og det gjør han. Det går veldig greit ned til innsteget og sekkene våre. Bortsett fra at jeg holder på å miste en øks på andre rappell, den prøver å skvette ut av seleløkka jeg har tredd den ned i. Vi spiser nista før vi går ned til bilen igjen.
Det kunne vært tid til en tur til i dag. Det kjennes som vi skulle hatt en tur til i dag. I stedet kjører Mat et slag oppover dalen, til Rysstad, og underveis stopper han stadig vekk og sjekker opp islinjene på begge sider av dalen. Jeg lærer sted og navn på de mest kjent, de mest karakteristiske; Code Red og A few good men. Tsunami. Pythagoras Theorem. Great Gully. Stort sett langt tøffere ting enn jeg kan klatre.
Dessverre er samtlige linjer på hell nå. Vi var heldige som rakk Central Line før også den ryker i mildværet. Og jeg var griseheldig som fikk Mat med på tur.
Dette skrev jeg etter hukommelsen 01.11.14.
I den gamle isføreren for Setesdalen, et plasthefte med A4-ark i som jeg fikk siste kopi av fra Nils Rune, sto Central Line til WI3+. Nils kommenterte også en gang at rappellen ikke var så enkel.
«Ice climbing in Setesdalen» kom i 2012 og der er Central Line satt til WI4. Der står det også at rappellen går langs sørkanten av linja. Så vidt jeg kan huske fulgte vi en rappellinje på nordsiden og den var kjekk den.