Normalveien på Stetind

Stetind – Norges nasjonalfjell. 1392 moh. Rett opp av havet.

I alle år har jeg reist med ferga mellom Bognes og Lødingen. Med mormor i Lødingen har turen mellom sør og nord alltid gått der. I voksen alder ble jeg oppmerksom på at Stetind var kåret til Norges nasjonalfjell, men det tok enda noen år før jeg skjønte at fjellet sees greit på den fergeturen. I klassiske vinkelen, med de bratte glatte svaene og ambolten øverst.

Da jeg klatret i Lofoten sommeren 2010 snakket vi om å få med oss Stetind også, jeg og Ragnhild. Men verken tid eller vær var med oss da. Vi fablet også om Sydpillaren, beskrevet i den da splitter nye Stetind-føreren, som en kjekk lege fra Bodø viste oss på Lysstøperiet i Henningsvær. 12 taulengder gradert 6-. Ferske som vi var på egensikrede flertaulengdere slo vi det fra oss. Men jeg kjøpte føreren og det var en drøm og det er fortsatt en drøm.

Sommeren 2011 hadde jeg nylig truffet C og funnet ut at han dugde i fjellet. Jeg dro ham med opp til Nord-Norge på sensommeren, til en uke sammen i Vesterålen. Vi hadde snakket om å klatre i Lofoten, og vi hadde snakket om Stetind. Den 1. august svevde flyet vårt inn mot Evenes, rett over toppen av Stetind. Vi stirret storøyd på det fantastiske fjellet. Da vi landet kl 10.30 var det full sommer, flere-og-tyve grader, og det slo oss at det var nå vi måtte den turen. Med en gang.

Det ble pit-stop i Narvik for å skaffe proviant og kart, så satte vi av gårde sørover. I Ballangen ble det en lang stopp fordi en trailer hadde kjørt av veien. Da vi endelig kjørte inn på rasteplassen der stien starter fra, var det langt ut på ettermiddagen. Vi slo opp telt og prøvde å skjønne om vi kunne ta turen opp Normalveien samme kveld. Vi var forresten ikke de eneste som teltet der. Men alle teltene var tomme.

Jeg ringte min onkel som var i Vesterålen og spurte hvor mørkt det ble på natta for tiden. Ja, sa han, det blir litt skjømt, men du ser helt greit.

Halv sju på kvelden startet vi.

Stien gikk gjennom vakkert terreng, det var godt over 20 grader og det var en utrolig fin tur opp gjennom skogen, og etter hvert opp i ura mot Halls fortopp.

• 

• 

2 ganger på vei opp mot Halls fortopp traff vi klatrere på vei ned Normalruta. Begge taulagene kom fra Sydpillaren, ingen av dem hadde toppa ut. De hadde gitt opp av forskjellige grunner, og smøget seg over i Normalruta via de såkalte amfiene, hver sin.

• 

• 

Vi kikket og drømte, men fortsatte opp den bratte, ganske gode stien til fortoppen. Hele veien var det nydelig utsikt til toppene rundt.

Da vi nådde Halls fortopp var det et fantastisk skue utover Vestfjorden mot Hamarøy og Lofoten og midnattssola. Ved varden ble vi stående og se på selve toppen av Stetind og eggen over til den som vi nå skulle gå.

• 

• 

For en fersk tinderangler som meg var starten brysom. Taksvaet fra fortoppen føltes utsatt og den lille nedturen derfra til selve eggen ble litt mye for meg. Jeg hadde aldri vært på en så luftig plass før, uten å være sikret i et klatretau. Da jeg skulle gå ned først måtte jeg binde meg inn i tauet og ha med utvalgte sikringsmidler, mens C sikret meg. Men det som så så bratt og luftig ut fra toppen viste seg å bestå av veldig fine hyller å gå på. Jeg satte en kam, men strengt tatt trengte jeg den ikke. Etter hvert klarte jeg å filtrere ut synet av bunnen langt der nede, slik at jeg skjønte bedre hvor lite bratt det var akkurat der jeg gikk.

Det var partier underveis som utfordret, men egentlig føltes det meste ganske beskyttet, fram til de berømte forbitrede fingertakene på siden av Mysosten. Der mistet jeg motet. C måtte gå foran. Straffen for pysa meg var at jeg måtte bære sekken til C. Det var et framspring der, og jeg måtte bøye hodet bakover på grunn av det, men det gikk ikke fordi sekken var for lang og dermed var det ikke plass til hjelmen min, den ville liksom kile seg fast i fjellet over meg. Jeg klarte ikke å se noe særlig fordi hjelmen ble presset ned i øynene på meg, samtidig som jeg skulle smøre fjellstøvlene i veggen og ta ut kammene C hadde satt. Jeg pustet og peste og bannet og svertet og var rimelig frustrert!

Men plutselig var det over. Hele eggen var tilbakelagt. Eggen som Slingsby aldri gikk helt fram. Som alle ga seg på ved de forbitrede fingertakene, inntil Bryn & co kom og feide all pysing til side i 1910.

For noen gutter! kunne jeg tenkt, der jeg sto i bunnen av det siste svaet opp mot toppen. For noen tøffinger, yess så harde i huet, unge var de og! kunne jeg tenkt. Men jeg hadde ikke lest Tinder & banditter ennå, jeg visste ikke hvilket begredelig utstyr de smurte seg forbi fingertakene med, eller hvor stort sett usikret de gikk. Jeg ante ikke hva slags folk det var som førstebesteg Stetind. I stedet tenkte jeg: Jøss, jeg er over.

Og på toppen av det siste svaet ble jeg stående og måpe. Toppen av bratte glatte Stetind er det nemlig en flat steinur på størrelse med en fotballbane!

Og mens vi satt der og tygde på hver vår snickers, og så tåka samle seg i fjordene fjernt der nede, kom det plutselig et par karer entrende over kanten. De hadde tatt seg opp Vesteggen/Vestveggen, og ble de siste klatrerne vi støtte på denne turen. Klokka ett på natta. De hilste blidt og nordsvensk på oss og forsvant ned Normalruta før vi fikk sukk for oss.

Hadde jeg pinglet bak C forbi fingertakene og det siste svaet opp, så gikk jeg hvert fall som en dronning ned igjen, og spaserte ut hele veien på Mysosten uten å blunke. Riktig nok i tau, men jeg sikret meg ikke før jeg satt på den fantastiske steinbenken ved rappellfestet og rigget rappellen. Utrolig hva tilvenning kan gjøre med en svak sjel.

• 

• 

Rappellen er kort og snill, og resten av veien tilbake var også blitt veldig grei.

Turen ned fra fortoppen var magisk. Et enormt tåketeppe hadde lagt seg over hele Vestfjorden og Ofoten, opp i flere hundre meters høyde. Over det skinte midnattssola på toppene.

Vi nådde teltet kl 5 på morningen. Der ventet det to bokser med øl som vi hadde gledet oss veldig til. Men de var lunkne og vi var skikkelig trøtte og dånte av før vi ble helt ferdig med dem.

Litt ut på formiddagen 2. august tittet vi ut av teltet. Alle de andre teltene var forsvunnet unntatt ett. Det var teltet til de to vi møtte på toppen. Slik gikk det til at vi spiste frokost sammen med Jocke og Jonas, to nordsvenske klatrere av den røffe og erfarne typen, som gjerne gledet oss med ville historier og viste oss de utslitte kammene sine mens de downet flesk og bønner som en slags frokost. Eller lunsj.

---

Det hører med til historien at de to førstebesteg en ny rute på Helvetestind i Kjerkfjorden innenfor Reine i Lofoten sommeren før, 120 m 7+. Det fortalte de da vi snakket om at vi ville klatre i Lofoten etterpå, og det fant jeg igjen i Alpin Klatring 11 (NTK) senere. Fine folk.