Rune og Reka

Det var en gang en gutt som flyttet og flyttet rundt om i Norge, men ett sted kom han alltid tilbake til: Eidsfjorden i Vesterålen. Det er det vakreste stedet i Norge og der hadde han farmor og farfar som bodde i et gult hus, og der lærte han masse om havet og fisken i det.

---

---

Han fortsatte å komme tilbake til Eidsfjorden etter at han ble voksen, og syntes bare det ble finere og finere der for hver gang.

---

Havet, fjæra, gjeitramsen og fjellene. Det er ikke stygt på Sortlandssida heller, med de flate strendene og utsikten mot Møysalen over på Hinnøya. Men ett fjell var og ble viktigere enn alle andre: Reka!

---

---

Det hadde ligget der i enden av veien forbi det gule huset på Kvassneset, i hele hans liv. I enden av veien til Ørnhaugen lå det. Umulig å se at det var en fjord i mellom.

• 

• 

---

Ingen fjell er så prentet inn i hans bevissthet, så totalt en del av oppveksten og bakgrunnen hans. Høyt og bratt og ubestigelig så det ut. Det bare var der.

Som voksen hørte han rykter om spreke folk som hadde tatt seg opp til toppen, men det nok ikke for hvem som helst.

Sommeren 2010 fikk han til sin forbløffelse høre at hans egen søster hadde tatt seg opp til toppen av Reka, i følge med et knippe fjellvante Eidskjæringer! Den ene var sågar nærmeste nabo til Bråten og en navnebror.

Og året etter var hun jaggu på fære igjen, denne gangen sammen med en viss Gvein.

• 

• 

---

Da skjønte han at toppen av Reka faktisk var innen rekkevidde.

I 2012, det siste året før han fylte 50, skulle han allikevel til Vesterålen og møte hele familien.

Altså bestilte han føring på Reka av sin søster.

Og plutselig var dagen der …

Den store dagen for bestigning av Reka!

---

Det ble start fra Bjørndalsfjorden kl. 10. Det var sol og det var varmt.

• 

• 

Det er ikke til å stikke under en stol: marka i Vesterålen er ikke lett framkommelig. Godt med friskt, kaldt vann fra Rekvannet før det bærer videre på den mer enn strabasiøse turen opp lia derfra.

---

Vi var tre tobeinte og temmelig mange flere seksbeinte på denne turen.

• 

• 

Etter mye svetting og smekking kom vi og fluene oss opp på skuldra til Reka. Og kan ta en rast.

• 

• 

---

---

Etter en god hvil gjøres utstyret klart. Og det er på tide at aspiranten får en innføring i knuter og den slags. Det ble liksom aldri noe tid til det før han plutselig sto der ved innsteget …

---

Første taulengde: C ledet. Søster og bror var bundet inn i hver sin tauende. Søster sikret. C laget standplass og hentet opp slakken i tauene. På den magiske kommandoen «Sikring klar!» var det Runes tur til å klatre. Hans aller første taulengde her i livet. Det klarte han bra! Søster fulgte etter.

Andre taulengde: Søster ledet. Da neste standplass var klar, fulgte Rune etter, så C. På denne taulengden var det en passasje Rune likte dårlig, for det var sva. Han hadde mye fjellstøvler og fant lite å holde i. C tok bilder av det.

• 

• 

• 

---

Tredje taulengde: C ledet. Denne taulengden startet med det vanskeligste klatrepartiet på hele turen. Det såkalte cruxet. C gjorde en heroisk innsats opp den berømte «Blåklokkeveggen». Bror og søster studerte klatringen til C.

• 

• 

Synd at Runes minst like heroiske innsats ikke er dokumentert. I dette bratte og luftige diederet med takoverheng, i store fjellstøvler med myke såler, uten å ha klatret en dag før i sitt liv, holdt han hodet kaldt og tok seg opp for egen maskin. Respekt!

Tredje og siste taulengde var unnagjort og en stemningsfull tur langs eggen bort til det høyeste punktet fulgte.

---

---

---

En gutt gikk opp på sitt barndoms fjell, overvant slit og fluer og klegg.

• 

• 

Vandring langs toppeggen og 3 strake rappeller ned, ikke verst av en som aldri har rappellert før.

---

Så nå kan bare fjellet ligge der på den andre siden av fjorden, hvile sine mørke, brede skuldre i moltemyrer og røyevann. Det er ikke lenger ubesteget. Gutten gikk opp på fjellet og slik ble de begge en del av den samme naturen.

---

• 

• 

---

Denne teksten med litt flere bilder enn her, finnes i en fotobok som Rune fikk i 50-årsgave av søsteren sin, året etter bestigningen. Innholdet er ørlite bearbeidet for å passe bloggformatet.

---

Reka, fjell på Langøya i Vesterålen, 605 moh.

Reka er også mitt barndoms fjell, som jeg har beskrevet i innlegget om min første tur opp på denne ikoniske toppen. Det skiller seg klart ut fra omtrent like høye topper rundt, ved sin påfallende symmetriske fasong, et spadeblad rett opp av moltemyrene langs Eidsfjorden. Det har fått sin egen sang (om Eidsfjordtrollet) og i hodet til de lokale er det det høyeste fjellet på Langøya. Det stemmer over hode ikke, Snykolla er 763, men det fjellet er det nesten ingen som har hørt om.

Av de fjell i Norge som må klatres for å nå toppen, er Reka det 4. vanskeligste fjellet å bestige, når en bruker enkleste rute opp.

---