Heddersvikfossen

Det er på høy tid å lede noe ordentlig, en hel foss. Bare vi to, AK og jeg. Lettvann på Rjukan gikk lett. Vi er seriøst gira og føler at WI 3 kallet. Men litt usikre også. Det er ikke så forbaska mange trinn på isklatregradstigen.

Den nye isføreren for Setesdalen ble bestilt fra England og er lest med lupe. Hvor er det lange fosser grad WI2 eller 2/3? Ting tyder på at Svingfossen eller Heddersvikfossen er mest aktuelle. Begge ligger nært Tunnel of Love i Setesdalen. Den første gradert WI 2, den andre med WI 3 i starten, så slakere. Det ble Heddersvikfossen. 250 m lang og med 55 m mest WI 3 i starten. WI 3 på led har vi altså aldri prøvd på før.

Anledning byr seg allerede helga etter vår debut på Lettvann. Klokka 9 søndag morgen kommer vi oss av gårde i golfen min. Ikke noen alpin start akkurat. Og vi må innom Paradisveien på Grim for å hente skruene til Adam. 5 BD-skruer som han velvillig låner ut. Våre 7 skruer er neppe nok denne gangen.

Det er en mild og grå dag. Vi kjører opp dalen til Storestraumen og tar av mot Åraksbø, forbi Urdviki og langs Åraksfjorden til vi kan se Tunnel of Love. Der parkerer vi bilen i veikanten og finner bunnen av bekken som blir Heddersvikfossen lenger oppe i lia.

Ut med alt stashet, på med seler og stegjern, hjelm med hodelykt ferdig påmontert. For sikkerhets skyld. Når vi endelig har pakket ferdig sekkene og er klare til å gå, skjønner vi at vi var nokså seint ute. Klokka er blitt 12.

Vi tar oss opp gjennom skogen langs bekken. Ganske grei gåing. Etter hvert blir det mer og mer is, og så åpner skogen seg og viser oss fossen i all sin prakt.

• 

• 

Det er et slakt parti nedenfor fossen og anledning til å vurdere om vi bør sikre oss. Det enser vi ikke, trasket videre opp småbratte isstryk fram til en bred isflate. Der rådslår vi om hvorvidt vi skal begynne å sikre. AK er helt klar på at dette ikke er bratt i forhold til Mont Blanc, så da fortsetter vi.

Et par stryk over den brede flata bratner det markert, og vi begynner å pønske på hvor det er greit med standplass. Nå er det ingen tvil om at også sikrer må være sikret.

Siden jeg startet på Lettvann vil AK starte i dag. Starten er jo det vanskeligste i dag, så vi står en stund og diskuterer hvordan hun burde gå. Dette var jo sånt som Jon terpet med meg. Hvor velger du å gå? Hvor vil du ha standplass? Hvorfor? Den som sikrer må stå i le for issprut og den som leder må unngå taudrag. Jeg velger standplass og AK går på led.

AK er kanskje mer preget av stundens alvor enn hun viser. Men hun uttrykker ingen tvil før hun går. Starten er kanskje 10 m WI 2 som hun går usikret før hun setter en skrue. Så fortsetter hun mot høyre for å følge en rampe mot venstre, inn i henget. Men så begynner det å gå sakte. Jeg forstår godt hva som skjer og føler med henne. Det er en seriøst stor og bratt foss. For min del er jeg godt i gang med å tenke på om det var mulig å returnere uten å gå til topps. Hvis vi går oss fast. Hvis det blir mørkt. Vil vi tørre å rappellere på en abalakov? Vil vi heller sette igjen skruer?

AK varsler meg og setter en skrue som gir akkurat det taudraget hun helst skulle unngått. Hun tør ikke gå videre uten å sikre seg først. Så søker hun mot venstre mens jeg roper oppmuntrende til henne. Inni meg er jeg lett panisk. AK fortsetter saktere, så roper hun at hun ikke vil gå lenger. Dermed setter hun en hengende standplass nederst i det bratteste partiet på det første WI 3-henget.

Hodet mitt er fullt av «Hvordan skal dette gå? Tør jeg å gå videre derfra??». Jeg tar ned min egen standplass og kommer etter så fort jeg klarer. Jeg er så stresset at jeg glipper den ene skruen jeg tar ut, den lander i bunnen av fossen. Jeg ser hvor og håper inderlig jeg finner den når vi kom ned igjen. Når enn det måtte bli.

• 

• 

Lettere  andpusten kommer jeg opp på siden av henne og får se standplassen. AK hadde kommet seg av skjelven og er pratsom. Det er ikke jeg. Jeg sørger for å ha øksene mine som backup før jeg klipper meg inn i standplassen.

Her er det bare å fokusere. Å gå ned igjen er ingen løsning. Jeg får alle sikringsmidler over i min sele. Så studerer jeg veggen over oss. Jeg sier ikke stort mens jeg holder på med dette.

Det er dritskummelt. Skummelt å gå opp over AK som henger i en ikke akkurat utlignet standplass. Skummelt at det er så bratt. Jeg får satt 2 skruer i den furen som jeg har sett meg ut helt fra standplass, så kan jeg puste litt lettere. Nå står jeg trygt uten å dette i huet på AK. Det bratteste opptaket gjenstår fortsatt.

Så er det bare å gå på. Puste skikkelig og være bestemt. Jeg vil myrde den iskanten. Tar meg opp til den i to flytt og får satt øksene langt inn på hylla over. Kommer meg over den, antagelig uten å puste, fram til neste vegg, setter en skrue, og så er det verste gjort. Jeg fortsetter to-tre bratte avsatser til, så setter jeg standplass i en høy pilar der jeg står komfortabelt mens jeg sikrer AK opp. Det er et par bratte avsatser igjen til henne.

AK kommer raskt etter, studerer standplassen min og fortsetter på led. Humøret og tempoet stiger. AK går ut taulengden sin og setter standplass. Jeg kommer etter. Det er blitt den blå timen.

• 

• 

Når jeg starter på 3. taulengde syntes jeg det var blitt så slakt at jeg gidder ikke sette sikringer. Jeg går ut tauet og ender i et flatt felt rett i skaukanten. Det er rett og slett ikke mer foss. Det vil si, den er begravd i snø. AK kommer etter og vi må summe oss litt der vi står. Vi skjønner ikke helt hvor den 4. taulengden er blitt av.

Men vi skjønner at det holder på å bli mørkt. Klokka er blitt 18 og vi må ned i mørke. Den returen vet vi lite om. Føreren sa ingen ting om retur. Kanskje kunne vi gått ned i skauen langs siden av fossen, men det er blitt for mørkt til å se om det går an. Vi kom ikke på å studere muligheter for rappell verken fra innsteget eller underveis.

Det må bli rappell langs venstre side fra der vi står og ser ned. Men det er også alt vi vet før vi starter. Nokså skummelt dette, i alle fall for meg. AK er besluttsom og setter i gang med å forberede returen. Hun syntes rappell i mørke virker kjempespennende!

• 

• 

Det blir en omstendelig tur med masse utgreiing av nedsnødde tau og uoversiktlige nedfarter. Men også mange flotte og trolske scener der lyset fra hodelyktene våre feier over svarte hull i berg med lange istapper foran. Siden vi ikke vet hvor langt ned det er hver gang vi starter en rappell, tar vi ingen sjanser og det blir til slutt fire rappeller av det. Men vi har det ganske moro underveis!

Da vi skal til på siste rappell hører vi plutselig en mannsstemme fra bunnen av fossen og han roper tydeligvis opp til oss.
«Er det dykkar bil som står her nede?» hører vi.
«Ja!» må jo jeg svare.
«Treng dykk hjelp?» vil han vite. Det gjør vi jo ikke.
Da roper han at bilen har stått med parklysene på hele dagen, og siden det ble mørkt uten at noen kom, har han begynt å bekymre seg. Han bor i det nærmeste huset. Ikke bare er det blitt mørkt uten at vi har kommet tilbake, men han liker ikke mildværet. Fossen har ramlet ned i slikt vær før, sier han. Vi forsikret at vi er i ferd med å komme ned i god behold.

Det går veldig greit å komme seg ned. Jeg finner til og med isskruen jeg mistet på vei opp. Vi opplever det i grunnen som veldig fint at en tilfeldig nabo bryr seg nok til å sjekke opp hvordan det går med oss. Vi finner ut hvem han er og han får en oppriktig takkemelding når vi endelig har fått stablet oss inn i bilen.

På vei hjemover er vi enige om at fossen ikke var helt klar til å slippe berget ennå. Iskvaliteten var tvert i mot helt prima! Vi har vært tryggere på den enn på oss selv, for å si det sånn. Vi er nok rimelig høye etter eventyret vårt.