Søre Dyrhaugstind og Dyrhaugsryggen

Vi har hatt en spennende tur over Torfinnstindene fra vest, tatt en hviledag med transport fra Bygdin via Lom til Turtagrø, og i dag går vi Søre Dyrhaugstind og Dyrhaugsryggen tilbake.

Været er fortsatt fantastisk og vi telter ved Tindevegen, nøyaktig samme sted som året før, da vi gikk Storen.

Dette er en tur vi har ønsket oss lenge og vi er ganske spente.
Søre Dyrhaugstind opp fra Bandet er en klassiker. Sørvendt og forholdsvis oversiktlig byr denne ruta på 6 taulengder der enkleste variant er på grad 4. En så lang tur har vi aldri før klatret i alpint fjell.

Vi gjorde et forsøk i 2011 i alt for dårlig vær. Gikk opp aksla fra Bandet i tåke og prøveklatret første taulengde i regn og null sikt. Vi ga oss ved den første rappellslynga.

Nå er forholdene perfekte og det eneste vi er usikre på er den beryktede 4. taulengda, der det visstnok er vanlig å gå feil. Går man for feil blir det langt hardere klatring enn grad 4 til 4+ som ruta står i. Ettersom vi satser på å klatre i fjellstøvler har vi lite lyst til å havne i 5er-klatring.

Litt før sju neste morgen, 22. juli, er vi på vei opp Skagastølsdalen.

• 

• 

Vi holder god fart opp dalen, passerer Tindeklubhytta med obligatorisk drikkestopp og fortsetter til breen og over den mot Bandet. På høyre side av dalen kan vi hele veien studere Dyrhaugsryggen og etter hvert den skarpe profilen til Søre Dyrhaugstind.

Vi når Bandet etter drøye 2 timer og fortsetter opp aksla mot Søre Dyrhaugtind et godt stykke, før vi tar en rast og tørker svette klær. Rasten blir tatt på det høyeste punktet på aksla. Derfra ser vi bort på innsteget, litt til venstre for eggen som fortsetter fra aksla og opp.

• 

• 

Det slår oss mens vi sitter der at det var helt utrolig lite folk ute på en så flott dag. Med så stabilt fint vær er det ganske underlig. Ingen andre enn oss i veggen på Søre Dyrhaugstind. Vi ser 2 personer i skråningen opp mot Storen.

Mens vi spiser prøver vi å se linja vi skal følge opp veggen. Men som så ofte på så slake vegger, så lenge det ikke er sva, mister man fort oversikten i alle de store formasjonene. Vel, det er bare å sette i gang.

• 

• 

De 3 første taulengdene går veldig greit. Lite veifinning og enkel klatring. Jeg går første og tredje taulengde og har dermed jobben med å finne innsteget til 4. taulengde.

I følge føreren skal det letteste alternativet starte lengst til venstre på den lange hylla som utgjør det meste av 3. taulengde. Men jeg skjønner ikke helt hva slags formasjon jeg skal se etter. Hva var den store «skiva» og hva blir da risset til venstre for den? Stykket lengst til venstre på hylla later til å være et populært avtrede, så 4- risset kan da ikke være der? Det meste fortoner seg uansett som for bratt. Jeg bestemmer meg til slutt for noe som ligner en slags renne, ikke helt ute ved bæsjekroken.

C er minst like i tvil som meg, men aksepterte uten videre standplassen jeg har satt. Men det er ikke fritt for at han grynter på vei opp. Når jeg kommer etter opplever jeg klatringen som krevende i fjellstøvler. Det er lange opptak og store formasjoner. Jeg er sjeleglad for å være på topptau. I ettertid tror jeg nok vi fulgte den trasséen som føreren setter i 5-.

Etter dette er det lekende lett og vi topper til slutt ut til en overveldende utsikt. Vi har brukt i alt 4,5 timer på klatringen.

På toppen av Søre treffer vi det første mennesket på samme fjell som oss denne dagen. Han har kommet opp ryggen og skal tilbake samme vei. Vi kommer i prat og bemerker hvor lite folk det var i fjellet på en så flott dag. Fyren mener det må ha å gjøre med en ulykke som skjedde dagen før på Storen. En person døde og en til ble hardt skadd. Han vet ikke så mye mer. Dette er sjokkerende nyheter. Hvordan kan en sånn ulykke skje under så gode forhold som det var i går? Og hvorfor holder alle seg unna når dagen i dag er så flott?

Etter en rast med ekstra mye fotografering begynner vi å gå bortover Dyrhaugsryggen. Underveis møter vi flere som kommer opp ryggen for å ta med seg alle de 4 2000-meterne. Ingen av dem klatrer.

Det er en flott tur å gå ut ryggen. Søre Dyrhaugstind er 2072 moh. Midtre Dyrhaugstind; sørtoppen er 2132 moh, nordtoppen 2138. Store Dyrhaugstind er 2147 moh.

• 

• 

Fordi vi løper ned fonnene på siste del av ryggen oppdager vi ikke hvor stien bryter av ned til Skagastøldalen. Det blir derfor litt surring og leting på slutten før vi til slutt bare går direkte mot Turtagrø.

Etterpå tar vi oss et velfortjent bad i den vakre kulpen ved Tindevegen, selv om skiltet sier at det plutselig kan komme utslipp fra demningen lenger opp i elva.

Vel nede, badet og bespist begynner vi å orientere oss om hva som egentlig skjedde dagen før. Da får vi høre den tragiske historien om Håkon Hansen og Siv Wikberg som mistet fotfestet på snøflanken ned fra Storen og gled helt ned i bunnen av den. Han døde av skadene. Siv brakk ryggen.