Scottish Winter Climbing
Det hadde seg slik at jeg en dag i september oppdaget en liten annonse på Facebook-siden til Norges Klatreforbund: Invitasjon til BMC International Winter Meet 2014. Med søknadsfrist 21. september. Det var lagt ut en video fra treffet i 2012 og jeg kjente at dette hadde jeg lyst til å få med meg.
Jeg visste ikke akkurat hva slags samling dette var, men alpin/vinterklatring havna på lista til meg og isklatrekompis AK etter den flotte issesongen 2013. Jeg snakket med henne og jeg snakket med et par til. Jeg hadde en idé om at vi kunne reise sammen dit, en liten gjeng med damer fra CKK som faktisk digger sånt. Så jeg mailet NKF og spurte om hva som skulle til for å melde seg på. Svaret var litt sånn kort, hva har dere klatret før, hva har dere ledet? Vi sender ikke flere enn én eller to, antagelig bare en.
Ups! Trodde det var fritt fram for alle som ville, men nei, dette var 1-2 fra hvert land som BMC inviterte. Oi. Jeg holdt på å miste motet, det betydde sikkert at det bare var de beste som dro fra hvert land. Så gikk det en f* i meg, hvorfor skulle jeg trekke meg stille og rolig bare fordi jeg var en litt godt voksen dame med moderate ferdigheter? Jeg hadde jo lyst! Og på videoen sa folka fra BMC at det var alle slags klatrere der, spredt i alder og ferdigheter.
Jeg laget en søknad for meg og AK, siden vi kjente hverandre og kunne vise til flertaulengdere på is som vi selv hadde ledet, og mailet den inn 1 dag for sent. Da vi en uke senere fikk mail om at vi kunne reise, fikk jeg virkelig hakeslepp. Det var rett og slett uventet. Jeg kunne tenke meg flere grunner til at det ble oss, inkludert at ingen andre søkte, men bestemte meg for ikke å rote i det. Bare være kjempeglad for muligheten.
Neste nåløye var at NKF videresendte søknaden til BMC en uke for sent, og vi fikk straks beskjed om at det antagelig bare ble plass til en av oss. Men jaggu gikk det bare to dager før vi begge ble bekreftet. Der er jeg helt sikker på at det var avgjørende at vi var to damer. Ehem, jenter.
Nå begynte vi for alvor å orientere oss om hva dette virkelig dreide seg om.
Facts og trivia:
BMC står for British Mountaineering Club. De er en slags NKF (Norges Klatreforbund), men for fjellklatrere. Muligens ligger de nærmere NTK (Norsk Tindeklub) men det har jeg ikke klart for meg.
International Winter Meet arrangeres annet hvert år på Glenmore Lodge i Cairngorms National Park. Det er blitt et tradisjonsrikt treff med mange gjengangere blant vertskapet.
Årets Winter Meet hadde til sammen 44 deltagere fra 26 forskjellige land, bl.a. Mongolia og Israel! Alle deltagere fikk sin egen vert som skulle være en kyndig klatrepartner med lokale kunnskaper. Etter 3 dager ble alle byttet om og man fikk en ny vert for de 3 neste dagene. Totalt var det 46 verter. Av disse var det 3 kvinnelige verter, alle 40-årene – og dyktige! Totalt var det 7 kvinnelige gjester. I say no more.
Skotsk vinterklaring: Winter Meet i Skottland betyr 1 ting: Scottish Winter Climbing. Og det er faktisk en helt egen gren innen fjellklatring. De har til og med sin egen rutegradering!
Namedropping: De har også sine egne helter, som jeg aldri hadde hørt om før. I blogginnleggene nevner jeg noen, men det var flere «storheter» med som jeg etter hvert ble oppmerksom på. Andy Nisbet er en hyggelig eldre herre, «Father of Scottish Winter Climbing» og utrolig sprek. Alan Hinkes er visst en Everest-spesialist. Nick Bullock var der og holdt foredrag. Muligens bør jeg nevne Sue Jensen, en slags engelsk/amerikansk versjon av Randi Skau, fikk jeg inntrykk av (har ikke drevet research så mulig jeg blamerer meg nå). Simon Richardson, svært aktiv vinterklatrer med sin egen webside om skotsk vinterklatring. Og Greg Boswell klatret steinhardt hele uka.
Sikringsutstyr: For dem som har drevet med fjellklatring i Norge kan det være artig å se på hva slags utstyr som blir brukt. De fleste utenlandske gjestene hadde drevet med isklatring, som oss, der man sikrer seg med isskruer i ren is. En del hadde prøvd seg på mix-klatring, som betyr at klatrerutene inneholder både is og rent fjell. Da må man bruke kiler og/eller kammer i tillegg til isskruene. Det er bare det at i Skottland blir det sjeldent så veldig god is, det er for mildt og ustabilt. Derimot er fjellene dekket av rim, snø, frossen snø, frossen mose eller torv, porøs is – og littegrann is sånn tidlig på våren. Kamkiler fungerer dårlig i isdekte sprekker. Vanlige kiler er greie å ha, men vi fant ut at de to viktigste sikringsmidlene deres var:
hexer og pegs. Utstyr fra dinosaur-tida.
Pitons er den eldste typen tekniske sikringer som fortsatt brukes i klatring. Britene kaller dem pegs. Nå til dags er de mest brukt til teknisk klatring, men fortsatt essensielle i skotsk vinterklatring, som nesten alltid innebærer miksklatring.
Andy Kirkpatrick har en bra artikkel om det viktigste utstyret for vinterklatring.
Så. Søndag 26. januar satte jeg og AK oss på et KLM-fly fra Kjevik til Inverness og nærmest hoppet av spenning. Så annerledes og spennende ble denne turen at jeg for første gang i mitt liv begynte å blogge, allerede første dag på samlingen.