Whiteout på Craegan Cha-No
Vi møtte til frokost kl. 7 i dag, men det var visst ingen hast. Det blåste liten kuling fra sørøst, snødde, var is på veiene, dårlig sikt og vertskapet vårt var skeptiske. Første dag av BMCs vintersamling 2014, så ut skulle vi åkke som. Men veien dit vi skulle åpnet ikke før halv ni. For å unngå områder med uvanlig høy skredfare uten å kjøre alt for langt av gårde, ble turen lagt til et høydedrag sørvest for Glenmore Lodge; Craegan Cha-No. Flott navn!
Plutselig skulle jeg og min vert kjøre i én van og AK og hennes i en annen. Det så ikke ut som at vi skulle klatre sammen i dag.
Turen fra parkeringsplassen opp 500 høydemetre, med sterk vind og masse snø som pisket oss i øynene, føltes som å gå i snøstorm. Både jeg og AK var med i flokken på i alle fall 14 stykker, som gikk samlet opp. Noen med slalombriller og finlandshette, andre med skjermlue og staver. Det var ikke Det var ikke forhold for rast eller pauser, bare å henge med, for sikten ble stadig dårligere!
På toppen var det full whiteout. Vi gikk på GPS og kompass. Stegjernene måtte på nå. Jeg hadde glemt å resette stegjernene etter toppturene i vinter, og brukte så lang tid, at alle sto og ventet på meg da jeg endelig hadde dem riktig på. Flaut! Jeg rakk ikke å få på selen før vi kom fram til renna vi skulle klatre i. Den måtte på i hui og hast da vi endelig kom fram til toppen av renna vi skulle rappellere ned (Nr. 4 på dette topoet). Bare at det blåste så fælt at jeg hadde to lag med jakker oppe i nakken, våt snø over alt og den ene fotløkka nektet å rette seg etter mine behov. Etter tre forsøk endte jeg med å rappellere ned og klatre opp igjen med vridd sentralløkke.
Shouldn’t be a problem, som vertskapet mitt sa. Hun ledet opp i god stil, jeg sikret henne fra snøfonna i bunnen og lurte fælt på hva slags tur det ville bli for meg.
Anvil Gully er skotsk vinterklatring grad IV, 4, tilsvarende en norsk fjellrute grad 4. Romertall for ruta som helhet, 4 for vanskeligste tekniske punkt.
Et annet taulag i Anvil Gully AK er klar!
Jeg var sikker på å komme meg opp, men det var mye snø i partier og syltynn is der berget var bart, og stegjernsklatring delvis på fjell var nytt for meg. Goggles var helt nødvendig siden vinden hvirvlet snø i alle retninger, og etter hvert som renna smalnet begynte vinden å blåse oppover! Umulig å se ned på beina sine der veggene var brattest. Det var bare å knøle på og fly opp med vinden.
High five på toppen, AK sto og venta og tok bilder, og plutselig skulle alle skottene som hadde skult på meg mens jeg fomla før klatringa, høre om det hadde vært bra. De smilte fra øre til øre hele gjengen. Jeg tror de rett og slett var letta over at alt hadde gått bra.
Det ble til slutt anledning til å drikke og spise, og etter hvert som vi gruppevis tok oss tilbake over platået, begynte også værgudene å smile.
Og i morgen skal jeg og AK klatre sammen. Det er meldt minst like dårlig vær igjen – men det gjør ingen ting for turen går til Ben Nevis, og vi skal andrebestige et par ruter der!
Stay tuned 😉