Torridon
Det ble sagt på onsdag at torsdagen skulle bli fin over nesten hele Skottland. Vi hadde hørt om Torridon på vestkysten alle dagene, det var liksom der det skjedde. Derfor fikk våre nye verter en utfordring. Klatring i Torridon betyr nærmere 2 timer hver vei i bil og 2 – 2,5 t anmarsj.
De kom opp med hver sin rute og foreslo mystisk nok forskjellige starttidspunkter for turen. Ed avtalte med AK å kjøre kl. 6, David ville av sted kl. 5. Oi, tidlig start. Ikke var jeg trøtt i går kveld heller, og jeg hadde en blogg å skrive på dette ekstremt trege nettet. Det ble 3 timers søvn på meg.
Grytidlig av gårde i bilen til David, nattemørke ute, og David hadde aldri selv kjørt til Torridon før. Han var veldig opptatt av at jeg skulle holde kartet så han kunne følge med på veien. Og han er veldig pratsom. Vi hadde en riktig interessant samtale, han ble så ivrig at det var en hånd på rattet og den andre i lufta rett som det var. Helt til han begynte å lure på hvor vi egentlig var. Det viste seg at vi var halvveis til Ullapool, en halvtime forbi et kryss vi skulle ha tatt av i. Han bråsnudde og kjørte så fort han turte tilbake til krysset. Han turte å kjøre i 180 km i timen på slettene etterpå. Der mistet vi timen vi hadde på de andre. Vi kom fram til parkeringen samtidig med dem.
Og da vi skulle fordele klatreutstyret i sekkene før vi begynte å gå, oppdaget han at han hadde glemt kileknippet sitt. Det betydde kun pegs, hexer og isskruer til sikring. Han ble nokså flau. Ruta vår var George, 230 m lang men gradert III.5, så han mente det fikk gå. Jeg syntes det var like mye min feil, vi var jo et taulag, jeg hadde også ansvar for at utstyret var med.
Klokka var over 8 før vi begynte på anmarsjen. Det var fin grusete sti mesteparten av veien og lettgått terreng. Vi måtte rundt fjellet vi skulle klatre på, som het Liatach og er en frittliggende rygg med flere topper. Den høyeste er på 1053 moh. Fjellet ligger rett ved Ben Eighe, som var fjellet AK og Ed skulle klatre på.
Det ble en trivelig tur for David og meg. Alison med sin nye gjest, yndige Katarina fra Serbia, ville gå samme rute som oss og kom omtrent samtidig fram. Det endte med at Alison ble først klar og derfor gikk først på led.
Jeg ble litt skuffet da jeg skjønte at hele ruta var en eneste lang snørenne av moderat bratthet. Vi gikk opp en tredel av den før det ble snakk om å sikre. Men det viste seg at hver av de tre taulengdene kunne by på en utfordring gradert Tech 5. De var artige. Særlig den midterste som rett og slett var en hule vi måtte klatre opp i, sno oss rundt i, og til slutt tre oss ut av gjennom et lite hull med beina først, og så håpe at stegjernene hang seg fast i isveggen under, til vi fikk plassert øksene i noe over oss. Som vi knapt kunne se.
Nær uttopping 
…av George III.5
Jeg tror George går opp til den høyeste toppen. Uansett, da vi toppa ut fikk vi et fantastisk skue over et helt magisk landskap. Det ligner på Svalbard. Utrolig vakkert, med snødekte topper over brune dalbunner, en klar himmel og – faktisk – sol!
En litt utfordrende retur ble det også, med bratt og forsiktig stegjernsklatring opp den siste flanken, langsetter eggen på toppen og så bratt ned igjen, helt til vi kunne jumpe nedover i godt pakket snø i en 50 graders renne. Som David mest av alt ville kjørt ned på ski.
Men det var flere som hadde en utrolig flott dag i dag. Her følger AKs historie, slik hun fortalte den.
Ed hadde funnet en rute på selveste Beinn Eighe (976 moh). Hele 5 taulengder gradert IV.5 ved navn Eastern Buttress. Dette var noe helt annet, nemlig mest stein. Sandstein. Men det hele startet med alpin klatring fra dalbunnen opp til den sykeste traversen AK noen sinne har vært på. Tilnærmet vertikal vegg med syltynn list og noen ganger ingen ting, heldigvis noe til øksene. Men altså usikret. Da kom de til innsteget på ruta.
Ed ledet 4 taulengder men AK hoppet på den siste og ledet med overskudd helt opp til toppen. På denne turen fant AK ut at stegjern og økser faktisk er sikringsmidler i seg selv. Hun er nå troende.
Dette ble en av de mest fantastiske klatreturene AK har hatt, som endte i en virkelig fantastisk utsikt over de høyeste fjell i Skottland.