Dry-tooling

Dry-tooling

januar 31, 2014 0 By @Siw

Jeg vet ærlig talt ikke helt hvor vi var i dag. Det har vært nok en dag med shitty Scottish winter weather, og mange valgte en hviledag med gåtur eller inneklatring i Inverness eller en tur til svømmhallen i Aviemore.  Det betød i alle fall en menneskelig start på dagen. Frokost halv åtte er jo ren luksus!

Faktisk ble det ikke avgang før halv ti. David foreslo at de som ville kunne bli med på tur i en 14-seters van som han kunne kjøre til et sted for dry-tooling. Vanen fylte seg fort opp og en van til ble satt opp til et annet sted der det også gikk an å dry-toole. Noen privatbiler dro også avsted. Utrolig å kunne pakke en sekk som ikke inneholdt annet enn økser, en dunjakke og lunsj. Og ganske morsomt å sitte rett foran baksetet, som var fylt med unge jenter, Camille og Marie fra Frankrike og Katarina fra Serbia, som alle flørtet hemningsløst med unge, sterke og kjekke Tito fra Italia. Alt foregikk på veldig dårlig engelsk, så de fniste og lo hele veien, i samfulle 2 timer. Og tilbake igjen også.

Vi var vel en 20 personer som ble med til et idylliske sted nær Kinlochaven. Cragget het Leacanashie Woods Crag. Det skulle være en kort anmarsj, men gruppa maktet ikke å holde sammen, folk forsvant i flere retninger. Det ble mildt sagt scrambling opp en bratt li med kratt og ankelhøy mose før noen kom min gjeng i møte og ledet oss trygt fram.

Dry-toolingstedet var ikke spesielt stort, en vegg med en lav seksjon og en høy. Innen vi kom fram var allerede det som så ut som ca. 100 tau hengt opp og det dinglet fargerike klatrere i alle høyder, men det var veldig få som klatret det meste av tiden.

Stil og utstyr var høyst forskjellig. Fra de nye selvlysende isoporhjelmene fra Petzl til mer moderate varianter, softshelljakker og tekniske trøyer i alle tenkelige farger, nesten alle typer is- og miksøkser man kan forestille seg og på føttene: stive fjellstøvler med og uten stegjern, anmarsjsko eller svasko.

Vi prøvde oss vi også. For et år siden hadde vi topptauet en M6 på Rjukan, under kyndig veiledning av Jen Olson, men det var også alt vi hadde prøvd på rent fjell. Den gangen bruke alle stegjern. Nå ble det sagt at man pleide å bare bruke sko. Synd for oss som kun hadde med stive fjellstøvler som ble fulle av sleip gjørme på vei opp til cragget.

Drytooling er kraftkrevende for de fleste, og de fleste denne dagen hadde ikke gjort noe særlig av det før. Derfor haglet det både stein og økser over de som sto under. Det gjaldt å følge litt med kan du si.

Innmari greie og godt erfarne folk som først og fremst sikret oss newbies, Simon til venstre, Bill til høyre

Men det var jo noen som kunne det da. Godt voksne British Mountaineers viste veien, selv om jeg personlig syntes noen var mer kraftfulle enn elegante. Noen *virkelig* gode klatrere var også med på dette. Kenton Cool kan nevnes. Og – hva sa jeg? Unge, sterke og kjekke Tito fra Italia. Ikke rart flørtingen fortsatt på vei hjem.

Tito var sterk!

Likevel, med så dårlige værforhold som i dag var det bedre å være ute i frisk luft og prøve på noe tull enn å bare sitte på lodgen og kope.  Og vi rakk akkurat middag.

På kvelden fikk vi med oss et veldig bra foredrag av Ian Parnell, som blant annet viste bilder fra isklatring i Lyngen. Han ble etterfulgt av et mer uhøytidlig og morsomt innlegg av Olov fra Sverige, som snakket om alle de ville turene han hadde hatt med Magnus (Kastenberg?), som dessverre døde i fjor.

I morgen er siste turdag. Og vi er så heldige å få med oss nok en perle i skotsk vinterklatresammenheng, faktisk i alle skotske sammenhenger, nemlig Glen Coe. Selv om været ikke er så lovende. Det betyr nok en grytidlig start. Vi gleder oss.