Nordryggen på Vågakallen

En lang fjelltur. Det var det Nils Rune kalte den.

Jeg og C hadde klatret litt sammen i Lofoten et par somre (2011/12), og sett litt i føreren på turen som kalles Nordryggen på Vågakallen. 12 taulengder grad 4+. For oss fortonte dette seg som noe vi kunne gå med margin samtidig som vi fikk litt mengde med fjellklatring. Vågakallen står fritt i terrenget og da blir 943 moh litt å regne med. Så for en stund siden spurte jeg Nils Rune om han hadde vært på den og det hadde han. I tillegg til den første karakteristikken sa han at det var litt veifinning og sånn.

I år hadde vi igjen en mulighet til å gå den. Vi klarte å sette av en helg i Lofoten, slo som vanlig opp teltet i Paradiset ved Kalle, og varmet opp med årets først tradklatring på Demonstranten i Paradiset og Pianohandler Lunds rute på Pianokrakken, alt i løpet av en varm og vakker fredags kveld.

• 

• 

Da vi skulle handle mat fikk vi en lengre diskusjon rundt hva vi skulle ta med på turen. Både jeg og C drikker mindre vann på sånne turer enn folk flest, men jeg hadde jo gått normalveien på Vågakallen , som vi nå skulle gå ned etter endt bestigning, og jeg var sikker på at dette kom til å bli en temmelig lang tur. Jeg ville derfor ha med mye mer vann og mat enn C trodde var nødvendig. Slik ble det og det var ikke dumt.

Med den varmen som lå over Nord-Norge nå var det liten vits i å drasse med seg luer og hansker og dunjakker som vi ellers ville gjort. Anmarsjsko på mine ben, joggesko på Cs ben, svasko i sekken.
Ett standard kam- og kilesett, bestemte oss til slutt for å ta med begge halvtauene. Vi regnet med å bare bruke ett tau, det andre var for sikkerhets skyld. Altså en usedvanlig lett oppakning for alpin langtur i nord!

Derimot ble det ingen alpin start på turen, bare en normal feriestart. Vi var tross alt i Lofoten denne flotte lørdag 19. juli og hadde fortsatt midnattssol. Vi begynte på stien inn i Djupfjord først kl. 10.

For en dag! Sola glitret i vannet, insektene summet, stien var tørr! T-skjortene ble temmelig fort pakket vekk.

Gjennom steinrøysa innerst og forbi granskogen holdt vi oss i øvre (venstre) kant hele veien. Det ga lite veifinning og grei marsj til innerenden av Djupfjordvatnet. Der tok vi en rast og møtte for første gang noen andre turgåere denne formiddagen. De lurte på om det gikk sti videre her opp på Vågakallen. Vi måtte jo si ja til det, men skjønte at de mente normalveien. Da hadde de bare gått dobbelt så langt inn som de skulle. Faktisk måtte de helt til starten av ura igjen for å komme riktig. Ur? Hvilken ur lurte de på. Jeg kunne ikke tro at de ikke hadde lagt merke til ura som breier seg mellom fjorden og vannet, alle strever jo med å finne veien gjennom den. De ble litt betutta da de skjønte hvor feil de hadde gått og måtte snu.

• 

• 

Vi fortsatte videre mot Nordryggen og eggen som strekker seg mellom Breitind og selve Kallen. Sees tydelig på bildet over til venstre, tatt på stranda til Djupfjordvannet. Det var en temmelig bratt tur opp lia mot rampa som ledet oss rett inn på selve eggen.

Der ble det tid til en matbit før vi selet på og racket opp for selve ruta. C ledet første taulengde forbi et litt kinkig opptak før han vandret opp på en svær hylle. Jeg skulle akkurat til å starte etter da jeg hørte at han ropte. Flere ganger. Men hva? Jeg hørte en rar dunk-dunk-dunk-lyd, det hørtes ikke ut som en stein. Han slapp seg ned på kanten av hylla over meg og ropte igjen: Sko!!! Joggeskoen min! Ser du den??
Da kikket jeg raskt nedover flanken under meg og rakk å se den siste bevegelsen før skoen la seg til ro, ca. 150 m nedenfor innsteget. Jeg så den godt, med de neongrønne lissene var det ingen tvil. Jeg firte C ned til meg og så kravlet han videre ned og hentet den. Det var uten tvil hans egen jobb å ordne opp i det!

• 

• 

Jeg kom meg opp på den store hylla jeg også, og så kunne vi nyte utsikten i retning vest og nord.

• 

• 

Etter den første taulengden fulgte ca 80 m med grad 2 og 3, bratt gåing og lett klyving, før det ble nødvendig med tau igjen. Utsikten var fabelaktig hele veien og C tok flere panoramaserier.

På 5. taulengde (i hht føreren) støtte vi på første 4+. Skorsteinen. Den så på en måte grei ut, men den var diger. Jeg sendte foran han med de digreste armene. Han klarte det selvfølgelig, men ikke uten mye pusting og stønning, hvilket er uvanlig for han.

• 

• 

Over t.h. strever C med å feste en kam som gir mulighet til å strekke seg på tvers og stige opp i hullet over til høyre. Da jeg kom etter og skulle ta ut den kammen, klarte jeg ikke å stemme tilstrekkelig i mot det jeg hadde å stemme mot, så jeg sklei av. Veldig glad for at C gikk først.

Så fulgte noen taulengder med diverse blanding av gåing, klyving og klatring, noe av det litt grumsete, lett å få taudrag og føreren ikke alltid like lett å tolke. Litt veifinning ble det, som Nils hadde antydet.

På taulengde 8 skulle jeg gå foran men fikk trøbbel med veifinning igjen. Føreren sa «follow the ridge and climb up a shallow corner»,  30 m og klatring grad 4-. Vi ble uenige om hva og hvor det grunne hjørnet var. Jeg brukte tid og lette, ikke så greit å sikre og voldsomt utsatt for taudrag. Da jeg hadde laget en enkel standplass i bunnen av det jeg mente var hjørnet, slik at C kunne komme etter og sikre meg uten taudrag, kikket han raskt på det og var helt uenig i valget mitt. Han mente det måtte være lenger opp på eggen, bl.a. fordi han mente at ikke det var gått ut nok tau. Jeg sa at da fikk han lede opp der selv, for det så brattere ut enn det burde være. Det skal sies at jeg har så respekt for Cs evne til å orientere seg at jeg godtok det han sa. Han fikk en hard jobb opp risset han hadde valgt seg. Men det gikk. Han forsvant litt oppover og satte standplass. Jeg fikk også bruke kreftene da jeg fulgte. Vel framme i standplass pekte C skrått til høyre og sa: Jeg tror du hadde rett. Det hadde vært atskillig enklere å klatre opp der.

Vi ruslet innover på greie sva fram til eggen reiste seg igjen og vi hadde de to siste 4+ taulengdene igjen. Her tok vi nok en rast, klokka var blitt 19:30. Vi kunne nyte utsikten vestover mot Gimsøy og Vest-Vågøy, og nordover mot Svolvær. Så ble det min tur til å klatre en 4+

• 

• 

Jeg var usikker på hva som var rett uttopping, første hylle til høyre eller neste. Jeg landet på den første, sikret opp C og så traverserte vi ut igjen i risset og tok oss opp til den andre i rask rekkefølge. Derfra så vi et taulag som kom og satte seg til å vente under 4+-veggen. Det første taulaget utenom oss selv i dag.

C skulle gå videre på det som skulle være siste 4+ lengde. Føreren sa: «Traverse right across a big flake (and move slightly downwards) then leave the flake. Traverse right across a short wall into a chimney.»
Travers til høyre fra standplass ga seg selv. Den hadde tidenes rekkverk å holde i. Men så var det dette flaket da. Traversen endte i et hjørne og derfra kunne C klatre både oppover og nedover, eller han kunne følge et hyllesystem videre til høyre, som føreren sa. Men vi så ikke noe flak. Vi så heller ikke renna han skulle inn i. Det ble mye leting og diskutering og plutselig hadde tyskerne havnet på hylla rett under min, og kunne se det samme som jeg så. Det var en ung mann og dame og han var helt klar på hva han mente var veien videre. C gikk nok en gang ut på hyllesystemet mot høyre og gjentok at han ikke kunne se utgangen derfra til noen renne. Så forsvant han ned i en dyp sprekk som hyllesystemet endte i, og ropte fra innsiden at han så renna, men at han var usikker på hvordan han skulle nå den. Plutselig kom det et lettet utrop fra den andre siden. Han hadde klart å komme inn i renna, og gjorde det klarte at akkurat dét var cruxet på taulengden, ja på hele ruta.

Jeg fulgte og ble litt forvirra da jeg kom ned i den dype sprekken. Den var bred og hadde hyller på innsiden som gjorde det lett å gå nedover og bortover. Men der sprekken tok slutt var det bare friluft. Til venstre var en vertikal vegg, særdeles luftig, med en renne med flere tynne og begrodde riss og ingenting som innbød til videre klatring. Jeg skjønte godt hvorfor C hadde styrt med traverseringen ut i risset og opp derfra. Jeg bante og svertet og pustet og peste mens jeg skulle følge, og attpåtil trekke ut sikringer i svært ukomfortable posisjoner. Jøss så glad jeg var for at han hadde ledet dette! Lite til beina og jeg er elendig på pinching. Det gikk jo, selvsagt. Men gudd så glad jeg var da jeg var framme i standplass.

Nå var det bare grad 2 spasering et par hundre meter bort til noe som føreren kalte «The Gap» og så skulle vi inn på normalveien opp på Kallens topp. Vi rastet, byttet sko, kveilet opp tauet og tok på lange bukser og ekstra genser. Det var praktfull kveldssol og utsikt. Klokka var kvart over ti.

«The gap requires a jump» sa føreren. Jeg var litt spent på det hoppet. Jeg hopper jo ikke mest til vanlig. Vi ble litt stille da vi kom fram til det. Det var nærmere 2 m bredt og man kan velge mellom å hoppe nedover fra en spiss stein til et sva, eller oppover fra en grei kant til annen grei kant. Jeg hadde ikke lyst til noen av delene. Det lå en solid rapellslynge der vi kom fram til kanten og vi la etter hvert en slagplan. Først tok vi av alt unntatt sele, brems og selvforankring, og pakket ned i sekkene. Så sikret jeg C mens han hoppet over med tauet. Han tok god løpefart og klarte det lett. Så sikret han seg på den andre siden – fordi jeg insisterte på det – før vi bandt inn en og en sekk og firte over. Nå var det nødvendig for meg å hoppe eller finne på noe annet. Jeg hadde ikke lyst til å hoppe.

• 

• 

Kløfta kunne være 25 m dyp og så egentlig ut til å gi grei klatring opp på Cs side. Det endte med at jeg rappellerte ned fra slynga og ble sikret opp på det andre tauet som C hadde bært med hele veien. Det var veldig grei klatring.

Så kom tyskerne fram til kløfta. Da vi forklarte hva vi hadde gjort sa den unge damen øyeblikkelig: Det gjør jeg også!

Nå kunne vi pakke ned alt utstyret og følge galleriet rundt vestkanten og inn i normalveien på sørveggen. Det ble en bratt tur opp og vi nådde toppen av Vågakallen litt før midnatt.

Det var like magisk som første gang for meg. C var faktisk på toppen en gang i sin grønne ungdom på 80-tallet, gikk opp uten sti fra Henningsvær-siden. Men han husket absolutt ingen ting av det.

Resten av turen er det ikke nødvendig å si så mye om, bortsett fra at jeg psyka litt ut foran Hustaksvaet igjen, og C satte opp gelendertau for meg. Mens jeg gikk skjønte jeg nok en gang hvor greit det egentlig var og ble litt flau. På en annen side, vi hadde nå vært over 15 timer på tur og normalveien er bratt nok til at den ikke bør tas for lett på, uansett.

Vi brukte 17 timer på turen, fra bil til bil.

Vi var ikke i soveposene før klokka 4 og sov så lenge som vi maktet i lyset og varmen. Dagen etter kjentes ut som en hviledag. Vi puslet rundt i området Henningsvær og tok oss et bad nedenfor Presten. Herlig sommerdag i nord!