Tradklatring i Wales
Det hendte noe morsomt for cirka et år siden. AK fortalte meg at hun hadde mottatt en invitasjon til å klatre i Wales om et år. Det var Ed, guiden hennes de siste 3 dagene under BMC International Winter Meet i Skottland 2014, som hadde kontaktet henne med et forslag om at CKK kunne låne BRMCs klubbhytte ved Tremadog i Wales i 2015.
CKK er altså Christianssand Klatreklubb, BRMC er Bromsgrove and Redditch Mountaineering Club.
Å dra til de britiske øyer for å klatre var ikke direkte på lista mi, denne lista jeg har over ting jeg så gjerne skulle gjort. Jeg forbandt engelsk klatring med begrepet gritstone, som skal være rimelig psykende klatring, og jeg mente å vite at Wales har vært viktig i utviklingen av den moderne britisk klatresporten. Engelskmenn er et folkeslag som helst gjør ting «the hard way», ref gritstone. De har tross alt et velutviklet graderingssystem for hvor psykende og dårlig sikra en klatrerute er. Stort fokus på hvor lett du kan dø på ei rute liksom.
Eds beskrivelse av Nord-Wales, klatringen der og fasilitetene vi kunne få tilgang til, overbeviste oss om at dette var en flott mulighet. Så når skulle vi dra og hvordan få med flere på turen? Siden CKK skulle feire sitt 25-års jubileum St. Hans-helga, landet vi på at pinsen egnet seg best. Turen fortjente mer enn en helg, sommerferien ville bli vanskelig. Vi gjorde vårt for å få med flere fra klubben, men til syvende og sist ble det jeg, AK, C og Marianne som dro. Joda, det var flere som kunne tenkt seg å vært med, men partnere, barn, jobb og ferieplaner forhindret alle unntatt oss; firerbanden.
Vi bestilte Ryanair fra Torp til Liverpool og leiebil videre. Litt over 2 timer å kjøre til Tremadog. Klubbhytta kostet oss £ 7,5 pr døgn. Vi reiste ut onsdag kveld og kom hjem mandag kveld. Maksimal utnyttelse av dagene før og i pinseferien.
Torsdag 21. mai
Vi var de eneste på klubbhytta dette døgnet, men det var ikke den eneste klatrehytta i området, så det var andre klatrere rett rundt oss. Vi startet dagen med å dra innom Eric’s Cafe og kjøpe klatreføreren for Tremadog.
Ed hadde lagt igjen sin egen fører til oss med en liste over enklere ruter vi kunne prøve på for å bli kjent med området og stilen. Torsdag klatret vi derfor på egen hånd. Vi delte oss i to taulag og klatret hver våre ruter på den svært så nærliggende klippen Blwch y Moch («Blokkimokk» ifølge AK).
Steinen her er annerledes enn noe annet jeg har klatret. Den heter doleritt (senere har jeg funnet ut at det er det samme som diabas), en finkornet vulkansk bergart. Klippene er bratte og blokkete. Steinen gir god friksjon uten å slite veldig på huden. Nydelig å klatre på!
Jeg og C valgte «Christmas Curry», 4 taulengder, gradert S, som vår aller første rute. Vi ville først og fremst bli kjent med klippen, steinen og graderingen.
Den første og de fleste kveldene gikk vi til Tremadog for å handle og spise middag. Vakkert og frodig kulturlandskap, men ikke direkte tilrettelagt for gående. Akkurat denne returen prøvde vi bare en gang.
Fredag 22. mai
Fredag kom med lavthengende regnvær, uegnet for klatring. Men det frodige og vakre landskapet var der jo fremdeles. Plan B var å gå opp på Mount Snowdon, 1085 moh, det høyeste fjellet i Wales – faktisk i hele England sør for det skotske høylandet. Vi fikk en flott topptur og naturopplevelse. Turen er beskrevet i et eget innlegg, siden dette ikke ble en klatredag.
Ed kom og bodde med oss fra fredag ettermiddag. La meg bare si det enkelt: Han gjorde dette til en kjempetur!
Lørdag 23. mai
Med Ed på laget ble det fart i klatresakene.
Vareopptelling for 3-mannslaget
Lørdag bragte flott klatrevær og vi kastet ikke bort tiden. Jeg og C startet med en myte-befengt VS kalt «One step in the cloud» på 3 taulengder, og jeg må bare innrømme at da foten måtte ut i skyen sviktet motet mitt. C overtok og da jeg fulgte syntes jeg fortsatt den passasjen virket tynn og luftig. Før og etter var den svært grei.
Etter lunsj var det ut på stiene langs heimeveggen igjen. Fantastisk kort vei fra hytta til de forskjellige sektorene av Craig Blwch y Moch.
På ettermiddagen klatret jeg og C først «Yogi», VS, en fin 2-taulengder med størst utfordringer på første, som C tok. Så ble klassikeren «Merlin», VS, på 3 taulengder ledig, og vi hadde en flott tur på den. Nå var det jeg som fikk den største utfordringen på første taulengde, men av helt annen karakter. Yogi var tynn og balanserende, Merlins crux var kraftkrevende. Og gøy!
Yogi – C på 1. taulengde Merlin – jeg halvveis på 1. taulengde
1. taulengde på Merlin følger et skarpt dieder som blir for trangt øverst, jeg måtte ut rundt eggen til venstre og da var jeg plutselig ute i en stor svavegg. På svaet fulgte vi også et fint laybackriss. Det var en flott og spennende rute.
På kvelden tok Ed oss med til Plas y Brenin for å spise middag. Vi snakket med noen guider utenfor Eric’s den første dagen vi klatret. De fortalte om dette stedet, som var senteret deres, så det var gøy å komme dit. Enda gøyere var det at Ed’s venn Adam dukket opp og spiste sammen med oss. Maten var for øvrig urklassisk engelsk.
Søndag 24. mai
Søndag regnet det. Ed håpte at vi skulle få klatret på selve Mount Snowdon, så vi tok en lang frokost hos Eric’s i håp om at regnet skulle gi seg. Til vår store glede kom Eric Jones og slo seg ned ved bordet vårt, og fortalte villig vekk om gamle bravader og en film om ham som snart skulle komme. En skikkelig fæling, som en bekjent av meg ville sagt.
Regnet sluttet ikke, men vi kjørte over til Llanberis på andre siden av Mount Snowdon for å få tida til å gå. Llanberis er en viktig by for all klatring i Wales og utstyrprodusenten DMM‘s bakgård.
Vi jenter var automatisk i shoppingmodus og fikk brukt litt gryn på stash i den kanskje mest velassorterte klatrebutikken i byen. Den med kaffebar.
Og regnet ga seg fortsatt ikke! Så vi handlet mat og dro hjem for å spise. Da sluttet regnet. Og vi dro til Craig y Castell.
Det ble den eneste turen til et annet crag enn Blwch y Moch. Ed, AK og Marianne klatret Creag Dhu Wall og fikk kjenne godt på spenningen med nohands traverser. Jeg og C skulle klatre «Mensor», VS, 2 taulengder, visstnok en veldig fin rute for graden. Men vi ble plassert ved et helt feil innsteg og jeg hadde en nervøs start med bittesmå kiler på noe som jeg ble mer og mer sikker på at ikke kunne stemme. Vi prøvde oss et stykke lenger bort etter at jeg firte meg ned på en minikile som et annet taulag lovte å ta med seg ned igjen til oss. Der fikk jeg like dårlige vibber. Det andre taulaget kom over og klarte å vise oss hvor innsteget egentlig var. Som takk fikk de klatre ruta før oss, selv om de hadde glemt den kilen de skulle ta med. Tross alt var det en lokal guide med to faste klienter og de holdt meget god fart. Det ble til slutt en riktig fin tur.
Mandag 25. mai
Søndag måtte Ed reise hjem. Mandag var vår hjemreisedag, men flyet gikk først på kvelden, så vi la en inn siste klatreøkt på formiddagen. Det ble «Oberon», S, 3 taulengder. Litt nedklatring fåsds.
Vi fryktet køkjøring inn mot Liverpool siden det var siste dag i «Bank Holiday», men det gikk riktig glatt hele veien. Så vi kom sent men godt hjem.
Her kan du lese Eds versjon av våre 5 flotte dager i Wales.
Så fantastisk bra skrevet og som du sier; we’ll be back!