Hamarøyskaftet
En kort Nord-Norgetur denne sommeren, første uka i august, og få muligheter til klatring. Det var bare den første helga vi disponerte fritt. Vi hadde håpet på et par dager i Lofoten, det endte med en dag på Hamarøy.
Hva gjør man i møkkavær når man har lyst til å klatre?
Hamarøyskaftet er en ikke særlig høy topp med ikke særlig vanskelig klatring. Den er ganske eksotisk å se til og mange vet om den. Mange navn har den også. I følge Wikipedia er den 512 moh. I følge Stetind-føreren er Normalveien satt i 5- og består av en bratt sti opp med 5 rene klatrepunkter.
Vi har tenkt på Skaftet i flere år, men har alltid prioritert Lofoten. Nå ble det plutselig vår beste sjanse.
Vi startet tidlig lørdag morgen. Telt og litt mat, fjellstøvler, goretex og klatreutstyr ble dyttet inn i den veldreide hekken til vår lånte mercedes og så bar det av gårde sørover. Smooth driving gjennom lavt skydekke til Lødingen, ferge til Bognes – med null utsikt mot Stetind – og videre kjøring gjennom det utsøkte landskapet på Hamarøy som vi håpte å få se noe av etter hvert.
Vi hadde ikke før passert Tysfjord turistsenter, så stakk den mest avsindig skarpe egg ut av tåka over oss. Det var jo ikke sikt, så jeg bladde hektisk i Stetind-føreren for å finne ut hva det var vi så. Det var nok Horntiden. Først i rekka av haifinner som utgjør Tilthornkjeden, den smått vanvittige tinderekken som ender med Tilthornet ute i vest. Både traversen og Tilthornet selv venter på oss!
Men denne våte og grå lørdagen seg vi videre mot Ulvsvåg, forlot E6-en og fortsatte mot Hamsundsenteret, Presteid og Oppeid. Det går for å være et vakkert landskap, men det er synd å si at vi så noe særlig. Innimellom trodde vi stadig at vi så Hamarøyskaftet.
Vi fulgte kjøreanvisningen i Stetind-føreren fram til skiltet på høyre side av veien og svingte av. Veien videre førte oss ganske mye høyere i terrenget, fram til en parkeringsplass. Det var bare 2 andre biler der, og eierne av den ene dukket ganske fort opp fra en liten spasertur, hilste og betrodde oss at det fantes folk som prøvde seg på Skaftet selv i dette været. Det hadde begynt å yre og yret var på vei mot duskregn. Du blir våt i duskregn.
Vi skiftet og spiste på parkeringsplassen, pakket og så var vi i gang. Opp en bratt li med mye knortete bjørkeskog og sau. Stien var bra. Litt oppi lia møtte vi et finsk klatrepar på vei ned fra Skaftet. De eide den andre bilen vi hadde sett. Klatringen var grei ja, noe sleipt, lite folk, ingen sikt. Heldigvis ga regnet seg litt. Det var fint å gå.
Stien flatet ut på toppen av lia, vi kom til et slags pass. Ned til venstre for oss valgte skodda å åpne seg litt og vi kunne se ut på Vestfjorden. Skaftet lå fortsatt bak et slør av tynne regnskyer.
Vi så i føreren at stien skulle dele seg mellom Østveggen og Normalveien og klarte å holde oss langs sørsiden av Skaftet. Til slutt var det ingen tvil om at vi var kommet til starten på selve Normalveien. Fram med seler, hjelmer og sikringsutstyr. Drikke og ekstra tøy i min sekk, den andre ble satt igjen.
I starten var det bare lett klyving. Det føltes sleipt med fjellstøvler på fjellet, men torv- og gruspartiene innimellom var greie. Så kom vi til et punkt der vi fant det best å sikre. Kanskje ikke alle gjør det? Tja. På en god dag i tørt vær kunne jeg kanskje vurdert å gå usikret.
Det var egentlig jeg som skulle lede opp først, men på grunn av noe som skjedde tidligere på dagen var hodet mitt fullt av negative tanker og følelsene i ulage. Fjellstøvlene kjentes sleipe, lavet på berget var sleipt, og da jeg hadde satte den andre sikringen og skjønte at jeg måtte klatre opp på blokka på utsiden, sa det bare stopp. Etter noen forsøk på å presse meg gjennom sprekken i stedet for å gå på utsiden, ga jeg meg og C måtte fullføre opptaket. Som vanlig var det mye enklere å gå enn det virket ved første forsøk. Enda bedre var det at anstrengelsen vasket ut den negative innstillingen min, så alt gikk mye bedre etterpå.
Slik fortsatte veien oppover, vi var sjelden i tvil. Mye var bratt gåing og lett klyving, men det er ikke riktig å gi inntrykk av at det er en grei tur om man ikke har klatreerfaring og utstyr.
Usikker som jeg er på om vi sikret i førerens klatrepunkt 1 eller før, vil jeg bare nevne at de neste par opptakene vi sikret på var greie nok for oss. Iht føreren har de 3 første punktene grad 4+, 4 og 5-.
Det fjerde tekniske punktet hadde flere løsninger. C ledet opp det letteste alternativet, rett opp en kamin så ut i en travers. Jeg likte den traversen dårlig, sleip og utsatt. Punktet er gradert 4+ i føreren.
Alternativet til denne løsningen er satt til 5+ i føreren. Da vi sto og vurderte det alternativet var vi veldig i tvil. Det var mye kortere og med en fin sprekk å sikre i, men ga utfordringer på fjellstøvler. I alle fall for oss.
Det siste klatretekniske punktet var også ganske kort, men tuklete å gå med gjørmete fjellstøvler. Jeg klarte rett og slett ikke å plassere føttene mine sånn at jeg rakk langt nok inn i sprekken over svaet til å dra meg opp resten, før beina sklei av. C måtte overta leden og sleit en del han også.
Derfra og til toppen var det noen lange mosedekte sva. I det våte været holdt vi oss langs den grusete søreggen.
På toppen fikk vi faktisk sikt! Regnet ga seg helt og skyene letnet litt.
Da vi kom ned igjen til det øverste klatreopptaket, møtte vi en gjeng på 3, ledet av en svenske som hadde guidet folk uendelig mange ganger opp på Skaftet. Sa han et 60-talls turer på snaue 20 år?
Det interessante for oss var imidlertid hvordan de tok seg opp det derre opptaket. Det var der jeg nærmest måtte bli halt opp av C.
Svensken hadde ingen sikringsmidler, bare 2 tau. Han hadde heller ikke hjelm, det hadde ingen av dem. De to andre var unge folk som aldri hadde klatret før. Alle var iført terrengjoggesko. Svensken sikret dem opp med kroppen som taubrems.
Så kom de opp til oss og vi gikk ned forbi dem. Etterpå så vi han instruere dem om hvor skotuppen skulle settes og så hoppet de alle 3 ganske ubesværet opp der jeg og C hadde hengt og slengt. Fascinerende!
For øvrig gikk nedturen fort og greit via 4 rappeller, på ca halvtimen.
Med litt lettere vær kunne vi nyte stien ned den skogkledte lia med sauer og annen idyll. Inkludert litt utsikt.
Vi var ganske våte og sølete etter turen. Etter å ha skiftet fra innerst til ytterst kjørte vi videre til overnattingsstedet vi hadde sett oss ut: Ness Camping. Det stedet kan vi varmt anbefale!
Hamarøyskaftet på en solskinnsdag er helt sikkert a walk i the park. Av vårt lille rack på 4 kammer og et lite kileknippe hadde vi kanskje ikke blitt brukt mer enn et par-tre stykker? På vått føre og med lite sikt var det ikke fristende å droppe sikringene noe sted. Jeg hadde aldri gått uten hjelm.
Neste gang går vi med terrengjoggesko!