Clocher-Clochetons

Rockfax Chamonix: Clocher-Clochetons traversen, AD 5a, 120 m, 2-4 t

Klokketårn-traversen høyt oppe på Brevent-siden av Chamonix, så rimelig vill ut i føreren. 5 tindenåler klatres og rappelleres opp og ned over kun 120 m i luftlinje. Vanskeligste punkt er 5a, det meste av klatringen er grad 3-4, men, det er luftig. Luftig! Og man må over en «tyrolean» – dvs. få til sin egen taubane mellom to tårn for å komme over fra det ene til det andre.

Klart vi måtte gå denne! Dagen før hadde vi klatret Cosmique-ryggen, så vi var nok litt høye på oss selv. Dessuten hadde vi allerede etablert at i Chamonix klatrer man annenhver dag på snø og bart fjell, der fjelldagene liksom skal være hviledager. Snødagen i går var vi på 4342 m, hviledagsturen skulle vi «bare» opp på 2428 m.

Første heis til Brevent gikk ikke fullt så tidlig som du Midi-heisen, og vi var atskillig lettere kledd og belastet. Oppe på Planpraz, fikk vi mye flottere utsikt enn 4 dager tidligere, da vi gikk en akklimatiseringstur der i tjukk tåke.

Det var bratt gåing det siste stykket, og hele tiden kunne vi se de fantastiske piggene vi skulle klatre på. Da vi nærmet oss innsteget så vi en guide som dro en kunde langs et langt sva opp til den høyeste toppen foran oss, den samme toppen som vår rute startet med. Toppen heter Clocher de Planpraz og ruta de klatret heter Cocher-Cochon, en klassiker med grad 6a.

Vår rute startet på siden av denne toppen og er atskillig enklere. Fra Clocher de Planpraz fortsetter den på Petit Clocher. Det er de to egentlige klokketårnene. Så fortsetter ruta på 3 tindenåler som bare kalles første, andre og tredje Clocheton, dvs. pinakkel.

Vi delte oss i 2 taulag, Ingunn og AK skulle klatre først. Marianne og jeg etterpå. Faktisk var starten, det å komme av bakken, uventet klønete. Det var heller ikke så mye å sikre i på vei opp siden, før en rundet hjørnet og kom inn i sprekksystemene til Cocher-Cochon-ruta. Men har man god margin på grad 4 så skulle jo dette gå lett. Rundt hjørnet ble klatringen mer velsikret og mye luftigere.

Det var en bissi dag på det største klokketårnet. Mens vi klatret opp fra siden kom flere taulag opp langs 6a-ruta på forsiden av Clocher. Fra toppen rappellerte noen ned mot oss, andre ned mot baksiden, alt etter hvilken rute de var på. Godt at den knøttlille standplassen på toppen hadde diverse metallskrammel boltet fast så det var plass til inntil 3 taulang samtidig.

Vi skulle videre på traversen, så innen Marianne laget standplass for oss to, var Ingunn og AK i gang med rappell ned på den andre siden.

Etter rappellen var det veldig snill 3-klatring til toppeggen av Petit Clocher, det lille klokketårnet. Derfra skulle det være rappell ned baksiden, men fra de nærmeste tauslyngene var det ikke så lett å se hvor rappellen egentlig gikk. AK hadde overtatt for Ingunn, og kikket skeptisk over kanten. Til slutt slapp hun seg ut mens hun ropte: «Det må være her, men jeg tror ikke det er tau nok!». Vi ventet i åndeløs spenning. Til slutt meldte Ingunn at AK hadde gått inn på en hylle i veggen og at Ingunn måtte etter med sikringsmidler så det kunne lages en standplass til oss alle. Da det ble vår tur hadde Ingunn og AK funnet ut at det faktisk var en standplass rett bortenfor. Vi kom oss alle sammen ned etter 2 rappeller og sjekket føreren. Joda. Det skulle faktisk være 2 rappeller. En nesestyver ala i går, da vi heller ikke leste føreren godt nok og AK fikk slite ekstra for det!

Nå sto den første pinakkelen for tur, og dette var crux-veggen. 5a. Føreren sa at det skulle være bolter der det trengtes i denne veggen, men vi så bare 1. Så så vi på Ingunn. Og Ingunn gikk på.

Det var riktig det føreren sa. Jeg var likevel glad for at Marianne skulle lede denne passasjen. Over toppen støtte vi plutselig på «The Tyolean», kløfta der vi måtte lage vår egen zipline. Vi var på en stor hylle med solide bolter i, og det var en flott hylle med to store fortøyningsankere på den andre siden, så vi satte oss ned med nista for å tygge litt på det.

Kvelden før hadde vi øvd oss på å lage lasso. Nå ble det øving på å kaste for å treffe et anker. Det ok noen runder, men det gikk!

Så var det å tenke gjennom de neste trekkene slik at alle kunne komme over og tauet dras med til den andre siden. Det var i hvert fall sikkert at tauet vi zippet over i måtte få tampene over på den andre siden. Dernest måtte vi som zippet bli sikret av noen, og sekkene måtte zippes over for seg selv. Ingunn var som vanlig første mann uti det og alt og alle kom over på en ordentlig måte. Vi var ganske stolte av oss selv!

Fra kløfta var det forholdsvis grei klatring opp til toppen av den andre pinakkelen. Derfra var det ny rappell og så sto den tredje pinakkelen for tur. Den bød på en chimney og klatring grad 5a. Hm. Tida hadde gått, vi begynte å engste oss for ikke å rekke siste heis ned, fryktelig langt å gå om man ikke rekker den. En sånn chimney frista ikke mye.

Vi rappellerte ned, så kløv vi videre ned på baksida, og oppdaget hvor ufattelig kort det var over snøflanken der og tilbake til innsteget vårt.

Litt slushy å ta seg over snøen i anmarsjsko, og heisen ned rakk vi ikke. Vi brukte 6 timer på denne ruta uten å fullføre den. Men vi var jo 2 taulag, og med ziplinen i boks var vi vel fornøyde vi!

P.S.
Bannerbildet er funnet på nettet. Alle bilder merket med et (tall) er fra Anne Kari Skarpodde