Petit Aiguille Verte

Rockfax Chamonix: Nordvestryggen, PD I, 150 m, 1-2 t

Det var på tide med en hvit dag igjen. I går var brun, traversen over klokketårnene, dagen før det var hvit med Cosmiques-ryggen. Og hva skulle vi bruke nok en solskinnsdag i høyden på? AK var ikke i tvil. Petit Verte.

Føreren sa at ruta var ganske enkel, bildet der ruta var tegnet inn så greit ut, og vi ville få en tur med Grands Montets-heisen, som vi ikke hadde vært på før. PD betyr Peu Difficile, «litt vanskelig», tilsvarende 3-klatring.

Denne gangen skulle vi imidlertid opp en bratt bre på 45˚. Vi trengte begge øksene våre nå. Det var nytt, og litt spennende. Men vi har jo klatret is i noen år og regnet med at det skulle gå glatt.

Nok en solskinnsdag og 8:30 var vi og heisen på opp mot Glacier des Grands Montets og Petit Aiguille Verte. Men fra heisen kunne vi ikke se målet vårt, fordi den kritthvite hovedtoppen Aiguille Verte dominerte bildet totalt. Den lille ble helt usynlig på framsiden av den store. Hvorfor heter de forresten «Grønnfjellet»??

Vi marsjerte ut av sikringsområdet i godt utstrekt tau, opp henget på venstre side til vi nådde flaten nedenfor toppen vår. Nå skulle vi bare holde oss i nedkant av den bratteste delen av breen og traversere mot høyre, altså nordvestryggen. Men her oppe på den skinnende hvite snøen var det vindstille og det ble forferdelig varmt! Det endte med teknisk stopp og alle fire pakket ned sine flotte ullgensere og fortsatte i sportsbh. Vi var et syn!

Vi hadde det så komfortabelt og var så fornøyde med oss selv at vi først ikke merket hvor mye brattere breen ble mens vi traverserte den. Ikke før det plutselig ble veldig ukomfortabelt med kun 1 øks og halvnaken overkropp!

Med hansker og 2 økser og fortsatt bare sportsbh ble det nå litt uenighet om hvem som skulle ta ledelsen. Da vi støtte på ei isrenne vi måtte forsere, fikk AK egentlig ikke noe valg. Gå på Anne Kari! hvinte vi. Dette kan du! Du er jo isklatrer! Det var AK enig i. Bare at nå hadde ingen av oss isklatreutstyr, vi gikk jo med breutstyr. Fy søren så udugelig en fast & light breøks er på bratt is! Over denne isrenna og videre bort til tørt fjell følte vi oss litt dust.

Men vi kom i land og fikk på skifta på oss ordentlig tøy til den videre ferden. Den gikk i kanten av breen, inntil fjellet, men på is og snø. Dette var jo ikke bratt i forhold til isklatring, men glatt i forhold til fjellklatring. Den som til en hver tid gikk først i tauet måtte sikre underveis. Det ble Ingunn som gikk først.

Det var omstendelig å være 4 i tauet som skulle buksere seg mellom hver sikring. Ingen av oss var særlig tøffe i trynet, denne ferden oppover var eksponert, ingen hadde lyst til å rase ut. Men noen hadde faktisk åndsnærværelse nok til å se etter rappellfester på vei opp.

Nokså nært selve toppen nådde vi punktet hvor vi skulle gå inn på eggen. Det var utrolig deilig med tørt fjell under stegjernene. Eggen er et ras av store blokker som man klyver seg gjennom. Snirklete med tauet mellom oss, og vi var på ingen måte alene. Det var rett og slett folksomt og kødannelser en del steder.

Men grei klyving var det, den såkalte crux-veggen var 10 m 3a, så det gikk bra, og vi nådde toppen ca. 4 timer etter start. Der fant vi oss en luftig men behagelig rasteplass og dro fram nista. Som den paraden av tutti frutti Brynje damekolleksjon satt vi og nøt porsjonspaier fra bakeriet i Chamonix. Luksus!

Ned igjen var samme vei tilbake, men denne gangen valgte vi å rappellere alle steder hvor det gikk an. Ingunn og AK gikk først og vurderte hvor vi skal skulle starte og hvor vi skulle fortsette. Det ble 3 rappeller før det oppsto diskusjon om neste rappell faktisk kunne gå loddrett ned breen og la oss passere bresprekken i knekken mellom heng og flate.

Det var Ingunn som kastet ut tauet, studerte hvor det landet i forhold til bresprekken, og forkynte at det var akkurat langt nok til å komme over sprekken! Vi andre var litt skeptiske, så hun tilbød seg å gå først ut. Og det var ikke langt nok… Alle måtte gjøre et hopp over sprekken på slutten av sin rappell.

Vi bandt oss inn i taulag igjen og fikk en ganske enkel tur ned den slakere delen av breen.

Denne turen gjorde et langt sterkere inntrykk enn vi var forberedt på. Klatringen på toppen var svært enkel, men bratt snøgåing med kun én alpinøks var ingen av oss vant til. Størrelsen på breen gjorde oss ydmyke. Vi kjente på at denne turen hadde vi undervurdert. Peu Difficile er avhengig av hva du kan fra før!

P.S.
Alle bilder merket med et (tall) er fra Anne Kari Skarpodde