Aiguille d’Entrèves-traversen

Rockfax Chamonix: Aiguille d’Entréves Traverse, AD- 4c, I, 200m, 3-4 hours

Aiguille d’Entréves er 3604 m høy, og ligger sørøst for Mont Blanc, midt på grensa mellom Frankrike og Italia. Det morsomme er at den er høyeste punkt på en sylskarp egg som slett ikke er vanskelig å gå, bare veldig eksponert. Man kan nå den fra Aiguille de Midi, men det er en rimelig lang trasketur på bre, så skal den gjøres på 1 dag, må man opp med Skyway-heisen fra Entréves på Italia-siden.

Vi hadde sinnssvakt fint vær denne dagen, og startet tidlig fra Chamonix i 2 biler. Vel gjennom tunellen klarte første bil å passere avkjørselen til Entréves, så da måtte bare andre bil følge på. Det var 2 mil til vi kunne få snudd. En advarsel til andre som tar turen: Den avkjørselen kommer fort etter tunellen!

Det var stas å ta Skyway Monte Bianco til Punta Hellbronner. Italiensk arkitektur er bare noe annet, skikkelig science fiction! Heisen går fra 1300 m til 3466 m via en mellomstasjon på 2173. Opp dit roterer heisen én gang 360 grader. Det samme på neste etappe til toppen.

Ut av heisen og ned fra Punta/Pointe Hellbronner til breen; Glacier du Géant. Vel nede rigget vi oss i 2 taulag. Klokka var 8, sola skinte, og vi så Hellbronner og Italia bak oss, Grand Flambeaux til venstre, Aiguilles Marbrées til høyre på grensa til Italia, foran oss reiste Pointe Sella seg, populært kalt Dent du Géant – kjempetanna. Og over oss svevde Vallée Blanche Aerial Tramway, heisen som går tvers over fra Hellbronner til Aiguille de Midi, og ser ut som 3 små perler tredd på en snor.

Det var bare å velge et passende tråkk. Vi skulle ned via Flambeaux-passet, videre ned mellom en del bresprekker for å runde Aiguille de Toule, så i retning Tour Ronde og oppover igjen for å komme til motsatt ende av d’Entréves-traversen. Det var ikke så mye veifinning utover å velge riktig tråkk rundt Aiguille de Toule og ellers passe på bresprekker.

Vi gikk og pratet om alt det spektakulære vi så, trippelheisen som føk lydløst over til Midi, kjempetanna, Mont Blanc og Tour Ronde. Aiguille d’Entréves er knøttliten i forhold. Tour Ronde kom vi etter hvert ganske tett innpå. Den er svært bratt og det ryker med noen klatrere der hvert år. Ikke før hadde vi nevnt det så gikk det et skikkelig steinsprang i stupet til venstre for den bratte snøflanken!

Innsteget til d’Entréves-traversen gir seg selv. Det var flere taulag der allerede, de fleste med guide.

Traversen starter med grei klyving opp langs eggen mot en markant pinakkel. Det er imidlertid løst, så man må hele tiden passe på å holde seg til hovedeggen. Særlig på vår høyre side, mot Italia, var det utsatt pga. høyden.

Etter pinakkelen legger det seg litt, her hadde alle matpause. Mens vi spiste niste ble det kommentert av en guide at vi klatra med stegjern. Han påpekte at det var mye mer stein enn snø på eggen, så uten stegjern ville fungere bedre. Vi var ikke sene med å få dem av. Det fungerte mye bedre!

Etter pausen gikk det både ned med en kort rappell, og opp igjen på eggen, og den ble veldig smal. Foran oss reiste selveste Aiguille d’Entréves seg, hovedtoppen på traversen. Cruxet på hele turen er klatringen opp på den, der et enkelt opptak er gradert 5b. I vårt lag var det Ingunn som tok leden. Vi andre dro oss opp det tunge flyttet vha. en slynge. C ledet for det andre taulaget. Ingen bilder av dette.

Selve toppen byr også på luftig klyving. Her måtte det sikres hele veien, og det var temmelig trangt hver gang taulaget vårt samlet seg før neste støt.

Kort etter toppen begynner nedklatringen. Det er rappellfester til hele 3 rappeller, men som Rockfaxen sier: «the abseils are awkward and downclimbing may be easier». Vi tok den første rappellen på ca. 30 m. Men da vi nådde neste rappellfeste kikket jeg nedover renna vi kom til å følge, og sa fra at den ville det gå fint å klatre ned. De to andre forlangte at da måtte jeg være den som ikke fikk taustøtte og gå sist ned. Sånn ble det, og det gikk aldeles fint.

Etter den bratte nedklyvingen blir eggen mye slakere og det er mer gåing enn klyving, men litt brattere igjen kort før man klyver av ned på breen. Så er det bare å få på stegjern, gå ned fra høyden til tråkket vi kom langs på morgenen, returnere rundt Aiguille de Toule, opp til Col Flambeaux og rusle tilbake til Pointe Hellbronner.

Luftig og morsom tur. Strålende forhold hele veien. Vi brukte litt over 4 timer totalt.
De eneste feilene som ble gjort var å kjøre forbi avkjørselen til Entréves på morgenen, og at jeg glemte hjelmen da jeg var på do i bunnen av Skyway. Gjett om den ikke var der da jeg løp tilbake fra bilen for å hente den.

P.S.
Bannerbildet og alle bilder merket med et (tall) er fra Anne Kari Skarpodde