Mont Blanc
Denne forsommeren var jeg for andre gang i Chamonix med jentene. I fjor var vi 4 jenter som reiste ned. I år er vi 5, og 3 av oss har partnere som er innom, men kun min deltar på selve jenteturen, C er den ene hanen i kurven i år. Å være 6 er ganske praktisk på en del av klatringen vår.
Etter å ha gått noen høye og luftige traverser og mange andre turer i høyden, er vi grundig akklimatiserte. Været er godt og stabilt. Når AK spør guiden sin om forholdene i høyden er rapportene hele tiden: stabilt, gode snøforhold, nesten alt kan gås. Ypperlig vindu for Mont Blanc.
Mont Blanc har ikke stått høyere på lista mi enn andre topper og turer her. Jeg tenker at årets første tur, Dômes de Miage-traversen, er mer utfordrende enn MB. d’Entrèves var skikkelig klatring i forhold. Men så er det det at MB er så høy. 4808 moh! Så høyt har jeg bare vært 1 gang, på Mount Kenya i 1989. Den gangen var jeg på nesten 4900 og klarte høyden ganske bra, men det er jaggu mange år siden. Det frister å sjekke ut MB likevel.
Så kommer Ingunn og sier at dersom jeg og C tenker å gå den, så blir hun med. Men hun vil ikke ha ansvar i noen ende av tauet, hun vil være dritten i midten, i tilfelle hun blir dårlig. Det tipper vektskåla. Vi drar.
Den vanligste ruta opp på MB er via Goûter-ryggen, og de fleste overnatter på Goûter-hytta, til nød Tête Rousse. Men sånne overnattinger må man bestille mange måneder i forveien, og vi har bare nettopp bestemt oss for å dra. I morra.
Det spesielle i år er at heisen til Aiguille du Midi står. Den vedlikeholdes. Ingunn har et på alle måter godt forslag: Vi kjører tunnelen til Italia og tar Skyway Monte Bianco opp, og går over breen til Refuge des Cosmiques. Der er det ikke mye fullt når heisen til Midi står stille. Dermed kan vi gå opp på MB via Trois Monts-ruta og ned via Gouter-ryggen. En skikkelig tur!
Så i går starta dagen med første buss til Entrèves. Den science fiction-aktige heisen «Skyway Monte Bianco» opp til Punta Hellbronner. Og så en skikkelig bretur derfra til Cosmique-hytta.
Vi har vært her på toppen av den italienske heisen før, 3462 moh. Når seler, stegjern og tau skal på har du Kjempetanna – Dent du Géant – midt i synet. Pent og flatt ut til Col de Flambeaux for å gå ned mellom Aiguille de Toule og le Petit Flambeaux, nesten rett under den like science fiction-aktige «Télecabine Vallée Blanche», de tre små heiskulene som fyker i rett linje mellom Hellbronner og Aiguille du Midi. Så der står du på toppen av den enorme Glacier du Geant og glaner rett over til nålefjellet Aiguille du Midi og får selveste Mont Blanc-massivet til venstre.
Å krysse breen slik vi gjorde er å gå 6 km i magiske omgivelser, hele veien.
Når du runder Toule-massivet holder du høyden under den og ser rett over breen mot Aiguille du Midi. Holder høyden oppunder Toule og vandrer dermed i retning det fryktelige Tour Ronde, der vi så et enormt steinsprang for 2 dager siden. Stiene over breen krysser fram og tilbake her mellom alle turmålene. Snart er vi forbi stien opp til Arête d’Entrèves som vi fulgte i forgårs. Forbi Ronde ser du den bratte siden av Mont Blanc du Tacul, og høyt over svever den hvite toppen til selve Mont Blanc.
Etter hvert passerte vi det laveste punktet på ruta og begynte en lang og seig oppoverbakke mot Refuge des Cosmiques. Da vi endelig kunne se toppen av Aiguille du Midi igjen, var klokka blitt 11:30. Men det var langt igjen. Og vi krysset stadig bresprekker som vi var nøye med å forsere forsiktig og en av gangen. Underveis økte det på med andre folk som skulle opp eller ned breen, mange skulle rett og slett bare gå over breen.
Innen vi nådde opp den siste bratte bakken til hytta, var klokka blitt over 13:00.
Hytta var ikke overbefolket og det var ennå noen timer til middag. Vi drakk og spiste resten av nista, så hvilte vi. Ikke at vi var så trøtte egentlig, men vi visste at det skulle bli en kort natt. På hytta sa de at det var vanlig å starte turen til MB kl. 2 på natta. Senger fikk vi tildelt i en sal med et vindu med utsikt mot vest. Denne ettermiddagen var det mere skyer enn utsikt å se.
Etter middag åpnet skylaget seg igjen og sola skinte ned på Mont Blanc du Tacul. Vi sto på terrassen og studerte den svære snøflanken vi skulle opp i mørke, om kun få timer. Like godt at vi ikke kunne se de seracene og crevassene i mørket. Ingunn la seg med lydbok på øret kl. 21. Jeg og C la oss en time senere. Vi hadde bestilt frokost kl. 1.
Om vi hadde villet starte seinere hadde vi ikke kunnet sove mer. Kl. 01 sto alle i salen opp. Ikke alle hadde vett til å bruke rødt lys i hodelyktene heller. Man er verken opplagt eller har matlyst under sånne omstendigheter, men vi kan rutinen og dyttet i oss det vi var i stand til, samt smurte heavy nister og fylte på godt med drikke.
Planen var å henge seg på de andre taulagene, som alle hadde guider. Sånn at vi skulle holde oss på riktig sti i mørket. Det funka fint. Jeg gikk forrest i tauet for å sikre passe fart, og vi holdt samme fart som de andre. Det var ikke mer enn to taulag til som vi så.
Når terrenget bratnet til innimellom, stanget vi litt i taulagene foran. Over bresprekker og opp ekstra bratte skrenter. «The Maudit crux step» som rockfaxen snakket om, kjente vi igjen på at det var lagt ut faste tau. Det kjentes ganske godt å kunne klippe seg inn i disse når jeg måtte stoppe lengre tid av gangen og vente. Jeg sto i 70 grader is med kun en breøks. Taulaget foran oss gikk over til den andre siden av tauet på et punkt og stoppet helt. Noen trengte visst en pause. Da gønna vi på og passerte dem.
Det begynte å lysne, og da vi sto på toppen av Col du Mont Maudit var hele verden badet i et skjørt, blålig lys. Sola var ennå ikke kommet over horisonten, men vi så blåner på blåner av kvasse tinder nordover. Og når vi snudde oss mot sør så vi Mont Blancs hvite kalott høyt der oppe sammen med månen.
Vi gikk litt videre mot Col de la Brenva, men brått lå hele toppen badet i rosa morgensol og da tok vi oss en stående rast. De andre taulagene gikk fra oss, men det gjorde ikke noe. Veifinning var ikke lenger noe problem.
Forbi Col de la Brenva er det ikke så bratt, men videre i det rosa solskinnet reiste etter hvert Mur de la Côte seg, og høyden begynte å bli merkbar. Det gikk saktere og saktere med meg, så her byttet jeg og C ende i tauet.
Det var en stor lettelse da flanken vi sikksakket oss opp endelig begynte å flate ut. Men vi var aldeles ikke på toppen. Etter en liten pause fortsatte vi.
At vi omtrent var på toppen skjønte vi først da vi hørte en durende lyd som etter hvert identifiserte seg som en drone. Rett over oss. Det var en rar opplevelse. Vi hadde strevd oss opp i den stigende sola, kaldt og monotont som fy, stille og nesten alene i hele den svære fjellsiden. Kun vi og det mektige fjellet. Så kommer denne innpåslitne påminnelsen om at dette faktisk er et populært turistfjell. Selv om klokka bare var så vidt 8, og det ikke var så mange på toppen ennå, så dreiv alle rundt og tok selfies og en sendte til og med ut en drone. Det var en nedtur. C heiv snøballer etter den og ba eieren ta litt hensyn. Eieren ble fornærma og guiden hans kjeftet tilbake. Men det var god plass til å gå litt unna og til slutt nyte stunden.
Vi surra litt rundt på den flate eggen vi også. Tok bilder av hverandre og av utsikten. Vi var ikke helt der at vi hoppa og vifta med armene, vi var litt for slitne. Og vi visste at det gjensto en lang tur ned igjen. Faktisk 1000 flere høydemetre enn opp. Ti minutter over 8 forlot vi toppunktet.
I det vi startet møtte vi et par grupper på vei opp fra Goûter-ryggen. Toppunktet skulle nok bli atskillig mer befolket og det ganske raskt. Veien ned startet pent og slakt i godt opptråkket grøft. Etter hvert bratnet det til og vi gikk på en skikkelig skarp egg. Det var interessant å passere folk på vei opp enkelte steder.
Det tar tid å gå ned denne eggen, selv i godt vær langs godt tråkket eggsti. Ja, det er nedover omtrent hele veien, men det er bratt noen steder og folksomt, så det gjelder å gå støtt og jevnt, bruke tau og økser godt. Ned bakkene fra Les Bosses, de to hvite snøpuklene, viet flanken seg ut og da vi kom helt ned på Dôme du Goûter var det greit å ta seg en rast i sola og bløtsnøen.
Videre herfra ble eggen smalere igjen og vi kom forbi den nye Refuge du Goûter, en ganske spektakulær hytte etter norsk standard. Vi var litt forvirra fordi vi trodde vi skulle ned til den, men skjønte så at vi skulle videre langs eggen til den gamle hytta og ned den store steinflanken under den.
Klokka var blitt 11 da vi sto på terrassen til den gamle Goûter-hytta og skjønte at det enda var langt igjen, men at vi stort sett var av snø nå. Vi hadde ikke lest oss opp på denne delen av returen, så det var overraskende at vi nå skulle følge et system av wire nedover fra hytta, i så bratt terreng at det meste var klyving. Antagelig føles det mindre bratt å gå oppover her.
Det var nå 10 timer siden vi sto opp og 9 siden vi begynte å gå. Vi kjente oss litt tomme, så vi var nøye med å bevege oss presist på bekostning av fart. Vi var fortsatt koblet i tauet og det var viktig å sikre med tauet underveis. Dermed ble det ingen bilder fra denne delen av turen.
Da wirene ebbet ut krysset vi mellom forskjellige bratte renner i retning Tête Rousse-hytta som vi så der nede på breen under oss. Her var terrenget ganske løst og vi lærte raskt å rope «Caillou!» når det oppsto steinsprang. Det var heldigvis ikke så mye vi genererte selv, men rundt oss ble det ropt en del.
Plutselig sto vi i kanten av le Grand Couloir, den såkalte «dødsrenna». Å krysse denne er ganske risikabelt da det går stadige steinsprang i den. Et par taulag hadde vaglet seg på bergnabbene foran oss, og de valgte litt forskjellige strategier for kryssingen. De første gikk ut av tauet sitt og klippet seg inn i wiren hver i sær. Vi så at det ikke gikk fort. De neste gikk i tauet og hadde det innklippet i wiren på ett punkt. Samtidig så vi at det var 2 tråkk over renna, og at tråkket til wiren var lenger enn den andre. Det gikk ikke så tett med steinsprang og vi så steinene ganske lenge før de nådde tråkkene.
Vi satte oss ned og leste føreren nøye. Rockfaxen sier at renna er 30 m bred og 40 grader bratt. Den anbefaler å krysse så raskt som mulig, gjerne uten å bruke wiren. Speed is all. Så så vi på renna og de to tråkkene. I første omgang tenkte også vi at det var tryggest å være bundet inn i tilfelle en stein traff noen av oss, men i neste omgang skjønte vi at det kunne være like risikabelt som å gå alene uten tau. Så vi bestemte oss for å gå en av gangen langs det korteste tråkket. Da risikerte vi kun 1 person av gangen og vi beveget oss langt raskere. Det føltes litt påfallende å pakke ned tauet før kryssing, men vi småløp en og en over, og det kom ingen steiner mens vi holdt på.
Herfra var det grei gange ned til Bionnassay-breen og Tête Rousse-hytta, der vi tok oss en velfortjent hvil. Og så var det å humpe seg videre ned den velkjente veien for å vente på Tramway du Mont Blanc. Det var forresten litt spesielt denne sommeren at de drev vedlikehold på sporene mellom Mont Lachat og Nid d’Aigle, så vi kunne ikke stopp på den egentlig endestasjonen (Nid d’Aigle på 2372 moh), men måtte fortsette ned langs linjetraséen til Mont Lachat. Der fikk vi god tid i horisontalen før toget kom. Men fra da av er denne historien lik andre jeg har fortalt, bare at vi var trøttere.
Om høydemetrene på denne turen:
Cosmique-hytta ligger 3613 moh. Derfra gikk vi ned til Col du Midi på 3522. Så opp nordflanken på Mont Blanc du Tacul til den flate Col Maudit på 4029. Videre til «the Crux step» aka Col du Mont Maudit på 4345 moh. Så jevnt og trutt oppover til toppen av MB, 4808 moh. Netto høydemetre opp var da 1286.
Tête Rousse-hytta ligger på 3167 moh. Fra toppen og ned dit blir 1641 hm. Videre ned til Mont Lachat, den nest øverste stasjonen på tramwayen, som ligger på 2115 moh, altså enda 1052 hm og totalt 2639 hm nedover.