Strandåtindtraversen

Vi tenkte å gå Strandåtindtraversen da vi var innom Kjerringøy i fjor. Men tross perfekt vær hadde vi for dårlig tid på vei nordover. Da vi dro sørover 14 dager senere var været elendig. Derfor var motivasjonen for å få turen med oss i år svært god. Vi hadde med oss en utskrift av Minifjellfører fra Bodø klatreklubb, og hadde studert rutebeskrivelsen på s. 16-17 ganske grundig. Traversen går over to topper, Vestre Strandåtind og (Store) Strandåtind. Vi visste at det var en del klatring og mange rappeller og at vi potensielt kunne trenge hele dagen på traversen. Vi hadde ganske mye respekt for turen og ønsket best mulige forhold.

Dagen vi hadde ventet på opprant med tåke rundt toppene og kjølig vær. Vi brukte mer tid på frokosten enn nødvendig. Jentene vi hadde snakket med på campingplassen dro lenge før oss.

På parkeringsplassen ved Låter møtte vi gutta fra den samme gjengen. De hadde bestemte seg for å gå på Eidetind isteden, og startet oppover rett foran oss. Da vi nådde Låtervatnan splittet vi lag. Sola hadde brent av skyene og skinte klart. Vi tok pause for å drikke og skifte.

Klokka 11 kom vi i gang fra Låtervatnan. Det ble varmt og godt og veien videre til innsteget ga seg stort sett selv. Noen glatte og bratte partier, men for det meste grei skuring i det fine været.

• 

• 

Det ble ganske luftig ved selve innsteget, og deretter fortsatte det å være luftig. Det er mye mere vandring og klyving enn klatring på traversen, men det kommer noen klatrepartier allerede i starten.

Dette var faktisk årets første tur på egne sikringer for oss, og stedvis kjente særlig jeg på at det var litt utsatte partier. Den egentlige klatringen var fin og grei, men det ble til at vi beholdt tauet på og sikret det meste av veien.

• 

Fra toppen av Vestre Strandåtind så vi den imponerende eggen opp på selve Strandåtind. Midt på den er det et markert skår; Halls hammer. Det er cruxet på traversen. Vi måtte ned et par rappeller før vi kunne vandre opp dit. Rett bak oss kom to taulag, som nådde Halls hammer samtidig med oss.

De to taulagene besto av raskere klatrere enn oss, så det passet godt å ta en matpause og studere hvordan de løste cruxet.

• 

• 

Begge taulagene valgt 5+-varianten opp, og den så både grei og velsikret ut, så vi valgte også å gå den. Den var faktisk veldig fin!

Etter cruxet var det ganske greit å komme seg opp på toppen av Strandåtind, 862 moh. Der kom vi ut av vindskyggen og fikk det en del kjøligere. Pausen for å skrive seg inn i manntallet ble derfor ikke så lang.

• 

• 

Så begynte rappellene. Vi nileste føreren og holdt på å helt feil allerede på første rappell. Den står nemlig ikke beskrevet i føreren. Vi klarte ikke å se at det var greit å klyve ned det partiet, og fant rappellfester, så vi bare trodde at dette var den første rappellen i beskrivelsen. Heldigvis skjønte vi feilen før vi begynte å fire oss ned feil sted.

• 

• 

Det tok sin tid, og med oss ble det 4 rappeller ned selve eggen, og så en siste for å komme forbi et bratt og glatt parti. Så kunne vi endelig ta av selene og pakke sammen tauene.

Det tok også sin tid å gå våte, mosegrodde sva nedover til vi igjen var trygt inne på stien til Låtervatnan. Da vi nådde så langt var klokka blitt 22:15.

Fra Vestre Strandåtind hadde vi sett rett ned på en fantastisk strand. Der ville vi telte den siste natta på Kjerringøy. Det viste seg å være Strandåvika. Den fineste teltplassen på hele turen!

• 

•