Taen med kajakk

Som klatrer har jeg visst om Taen siden sommeren 2010, da et medlem av Vesterålen Vertikal, min nærmeste nabo i Vesterålen, ga meg ei lefse med oversikt over klatreruter der. Alt jeg visste var at Taen lå yttert mot vest på Hadseløya og at det gikk an å klatre der. Og sånn var det i 10 år.

Denne sommerferien satt jeg og C og skannet satelittversjon av Maps for å finne fine strender, egnet for kajakker. Da skjønte vi at Taen måtte være et fint område for padling også. Vi fikk med brodern, og den siste dagen før vi skulle sørover, dro vi ut på Hadseløya med kajakkene på taket.

Jeg er faktisk født på Hadseløya, på Stokmarknes. Jeg har kjørt mange ganger beinveien mellom Stokmarknes og Melbu, siden dette var veien ut til Lofoten før E10 «Lofast» ble bygd. Men jeg hadde aldri kjørt den andre veien til Melbu, rundt yttersida av Hadseløya. Det gjorde vi i dag.

Hadseløya er vakker. Det er absolutt verdt turen å kjøre rundt hele. Og lengst vest kom vi til Taen. Dette er et utfartsområde som benyttes flittig til tur og bading. Vi kjørte forbi den parkeringen som de fleste badende benyttet, og fant en som ga grei mulighet til sjøsetting av kajakkene. Tilfeldigvis var dette rett nedenfor klatreveggen, så nå vet jeg hvor den er.

Dette var siste hele dag i Vesterålen og nok en gang var værgudene med oss. Et lett slør lå foran sola som varmet sånn passelig og glitret på vannet. Vi fulgte land forbi den store badestranda, rundt Taneset, og padlet inn mellom alle de små holmene som ligger langs land der.

Da vi kom i le av Taneset ble det helt blankt på havet. Sola kom mer gjennom, og vi utforsket grunner og trange sund. Lekte i dønningene som ble stoppet av holmene. Der lekte det både sel og nise også.

Tiden forsvinner når man har det sånn. Alt er lyst og mykt og oppslukende.

Etter en god stund ble det på tide med mat. Vi padlet tilbake til Tavika og gikk i land. Det var flere familier der fra før, med unger som badet, men heldigvis fikk vi plass ved et av piknikbordene.

Det var bare en nydelig dag og veldig viktig å nyte, siden vi skulle reise dagen etter. Langt om lenge gikk vi igjen ut i kajakkene for å padle det siste stykket tilbake til bilene.

Kajakkene ble bært opp og plassert på biltakene. Så tok vi oss en snartur opp til klatreveggen, der et par-tre taulag holdt på. Dit får vi dra tilbake neste sommer.

På vei hjemover måtte vi flere ganger stoppe for å ta bilder, det var så stille og slikt et vakkert lys. Det siste bildet ble tatt da vi svingte av Eidsfjordveien til Kvassneset. Enda en deilig sommerkveld i Vesterålen, i midten av august.

Dette er andre sommeren vi har reist nordover med kajakk. Det blir ikke den siste!