Nordskottraversen

Nordskottraversen

august 12, 2020 0 By @Siw

I fjor besøkte vi Randi Skaug på Naustholmen og der satt vi og glodde på Nordskottraversen. Randi kaller den for Skotstindtraversen, men siden i fjor er den først og fremst omtalt som Nordskottraversen. Føring over den er en del av tilbudet på Naustholmen og nå etter hvert fra avleggeren Steigen Mountain Guides. Vi ville nå helst ta turen alene, men anledningen bød seg ikke den sommeren. I år derimot.

Vi forlot Vesterålen grytidlig en vakker solskinnsdag, for å rekke traversen samme dag. Over Vestfjorden med ferga fra Lødingen, fortest mulig over Hamarøy og ut mot Nordskot, ytterst i Steigen. Vi hadde snakket med noen kjente om turen, men var likevel spente på om vi ville finne riktig start og slutt på den.

På Norgeskart.no fant vi sti til Sørskottind, og da vi passerte Sørskot oppdaget vi en parkeringsplass ved et gravkapell, kloss inntil starten av stien. Og jammen var det ikke en fin liten utedo der også!
Vi visste ikke hva vi trengte av sikringsutstyr, annet enn at det var en kort rappell i starten. Vi tok med litt kiler og noen få kammer for sikkerhets skyld. Nyskiftet og oppakket begynte vi på stien.

Utsikt over øyhavet utenfor Sørskot etter første harde stigning

Det gikk jevnt og bratt oppover på god sti. Etter hvert kom vi over tregrensa og opp på aksla til Sørskottind. En storslagen utsikt over øyhavet utenfor oss gjorde det klart at her er nok et padleparadis!

Nær toppen av Sørskottind. Utsikt i retning Sørskot.

Videre langs kanten av aksla gikk det lett og jevnt før det begynte å stige igjen mot toppen av Sørskottind. Vi møtte kun ett turfølge på vei opp der, og de var fra Kjelsås, som oss! På toppen var det flere, men vi var de eneste som var utrustet for å gå traversen.

En del folk på toppen av Sørskottind. Tåke over traversen.

Sørskottind er 608 moh og utgjør den sørlige enden av Skotstindtraversen. Derfra er det strålende utsikt mot både Sør- og Nordskot. Traversen videre mot Nordskottind ligger en del lavere, så man må gå i retning av den for å se den ordentlig. I starten så vi ingen ting på grunn av tåke.

Hvor er egentlig denne traversen?

Men så letnet tåka noe og da fikk vi en voldsom og slående utsikt mot hele tinderekka. Den er imponerende. En mer reinspikka ryggtravers skal du lete godt etter!

Tåka letner. Traversen og Skotstindan er et imponerende skue!

Vi ble stående ved innsteget, for ikke å si utsteget, det ble markert mye smalere på stien nedover, og måpte over synet. Vi måtte riste oss løs for å få tatt på klatreutstyret, før vi gikk ut på eggen. Faktisk var stykket bort til neste lille topp og stien ned fra den noe av det luftigste på hele turen.

Tauet gjøres klart til turens eneste rappell.

Etter hvert ble eggen litt bredere og stien ble lett å gå. Så kom vi fram til hammeren der det må rappelleres. Der lå det slynger til taufeste fra før. Vi hadde hvert vårt 60 m tau i sekkene. Nå tok C ut det ene og det viste seg å være mer enn nok. Veldig mye mer enn nok.

Og det ble eneste gang vi brukte tauet. Et randonné-tau på 20 m er faktisk nok. Sikringsmidler ble det heller ikke bruk for. Men det kunne vi ikke vite på dette tidspunktet, for vi trodde at vi skulle opp på toppene vi så i andre enden av traversen.

Nede på laveste del av traversen. Sørskottind ruver bak.

Nede på den jevne delen av ryggen pakket vi ned yttertøy, hjelmer og tau. Bak oss steg ryggen opp til noen kvasse egger og høyest lå toppen av Sørskottind. Herfra kunne vi se havet på begge sider fjellet.

Nå var det fin vandring bortover ryggen et stykke, før den igjen begynte å stige mot første mellomtopp. Rett før den var det litt plundrete klyving ned i et lite skar. Så reiste veggen seg til 566-toppen. Vi utforsket klyvinga videre, både til til høyre og venstre. Mye spor og en slags sti så ut til å forlate eggen her, ned mot Norskotvannene, men det så samtidig veldig bratt ut den veien. Vi kløv opp et stykke i neste vegg og fant ut at herfra måtte vi bruke tau og sikre videre. Jeg ble veldig usikker, for jeg trodde ikke det skulle være så seriøs klatring her. Vi studerte neste topp og fant ut dette faktisk ble ganske seriøst. Om vi kom oss over den nærmeste toppen så ble det antagelig enda verre å komme av eggen.

Dermed bestemte vi oss for å gå ned. Vi klarte ikke å se at det gikk an å gå ned på høyre side, altså mot øst. Derfor startet vi på en temmelig bratt og krevende nedstigning mot vest. Det var bratt og sleipt, ingen ting å holde i eller sikre i, så her var det bare å holde tunga rett i munnen og jobbe med balanse og fotarbeid.

Peking mot toppen vi gikk av fra etter å ha kommet velberget ned av svaene.

Underveis, der vi skled ned mosedekt ur, var det masse blåbær å trøste seg med, men ellers var det en mistrøstig tur. Vi så antydning til sti en sjelden gang, men klarte alltid å gå oss av den igjen. 2 timer brukte vi på de ca. 3 km fram til veien til Norskot. 8 timer totalt fra vei til vei, dvs. ca. 9 km.

Vi kom oss til slutt fram til Nordskot, og C løp til Sørskot og hentet bilen mens jeg passet på sekkene. Nå ville vi litt nordover i Steigen, for å campe på Bøsanden på Engeløya, denne siste natta i Nordland.

Skotstindan sett fra Nordskot

I ettertid er det blitt klart at beste vei ned av traversen går mot øst, fra det samme skaret der vi gikk ned mot vest. Det er en god del slakere den veien og man kommer etter hvert ned på en vei ut til Lund, som er litt nærmere Sørskot enn Nordskot er.