Vengetindtraversen!
Vårt besøk i Isfjorden i starten av denne sommerferien hadde fått en hektisk start. Vi trodde at nattbestigning av Loftskartind med soloppgang på Isfjordeggen skulle bli beholdningen, siden været var så ustabilt. Men dagen etter var det opplett og fint nok til en langtur på både Bispen og Kongen. Etter den turen trengte vi sårt en ordentlig natts søvn, og sto ikke så tidlig opp dagen etter.
Men jammen opprant ikke denne dagen også med strålende sol og godt værvarsel. Helt perfekt vær for en topptur som kunne ta tid. Så bra at vi fablet om Vengetindtraversen mens vi satt og spiste sein frokost. Ikke rart, for vi hadde utsikt direkte mot Store Vengetind fra bordet!
Planen ble at vi kjørte bilen lengst mulig inn i Vengedalen, med Olas sykkel festet bakpå. Så skulle vi andre starte turen opp, mens Ola kjørte bilen tilbake til bunnen av stien ned fra Store Vengetind. Ola skulle så sykle tilbake dit vi startet fra, låse sykkelen der, og løpe etter oss. Vi skulle ikke vente på han!
Vi fulgte stien i retning normalveien til Romsdalshornet og var veldig oppmerksomme på når vi skulle ta av til venstre for å gå i retning av Olaskarsvatnet og videre til Kvanndalstind og Vengetindene. Da vi nærmet oss platået inn mot Olaskarsvatnet begynte vi å speide etter Ola. Og vi så han. Og jammen tok han oss igjen før vi hadde passert vannet. Kanskje vi saknet farten litt da vi så han …
Etter det var det å peise på opp ura til selve Vengetindseggen. Ola var engstelig for å komme for seint fram til nedfarten fra Store Vengetind. Den er lang og bratt og ikke noe gøy å gå mørke.
Vi var vel over 1600 meter da eggen la seg litt mer. Klokka var blitt 15 og det ble tillatt med en matpause. For et sted! For en dag! For en utsikt!
Så begynte vi på selve traversen. I starten var det ganske greit å følge eggen. Etter en stund fant vi ut at det var mer effektivt å bruke snøflankene innimellom. Noen ganger ble det en avveining mellom knotete skramling langs toppeggen og bedre framdrift på snø. Skal en kun følge toppeggen tar det masse tid!
Klokka 16 nådde vi første punkt der tauet måtte fram. Også i dag var det Ola som hadde randotau og to taubremser med i sekken. Det var bare utrolig effektivt!
Det finnes tusen ruter langs denne traversen. Sikkert noen som er raskere, men form og behov for å sikre er mest avgjørende, i tillegg til en viss evne til å navigere. Mange ganger underveis stakk en av oss ut for å få en litt annen vinkel på veien videre, slik at de som kom etter slapp å gå for mange omveier.
Det andre klatreopptaket meldte seg oppunder Lille Vengetind, klokka var blitt 19:30 da vi var ferdige med det. Forsidebildet til dette blogginnlegget viser oss på toppen.
Fra Lille Vengetind ble det bratt svalabbing og til slutt havnet vi i skaret foran Store Vengetind. Fra dette skaret har dyktige skikjørere (som Ola) tatt veien ned. Det frister ikke meg!
Sørveggen på Store Vengetind tillater ikke mye klyving, men tilbyr at fantastisk galleri så man kommer seg rundt på østsiden. Rett og slett en planert sti. Litt uvirkelig å bare spasere rundt her.
Dette var en tur med fantastisk flotte forhold og mange praktfulle bilder. Men vi fikk en sein start og satset på å rekke den bratte nedstigningen før det ble for mørkt, så utrolig nok tok vi ingen bilder på toppen av Store Vengetind!
Å gå usikret ned igjen de bratte svaene fra toppen var utfordrende. Men så lenge noen i laget var komfortable med det, smittet troen på god balanse og godt fottøy, og ingen fikk angst.
Turen ned fra Store Vengetind er 1850 m sammenhengende nedover. Det tar på, selv om en bærer lett som vi gjorde. Vi traff et ungt og veldig slitent par nede i lia. De hadde fullt klatreutstyr, med 2 tau, og hadde vært på en helt annen tur enn oss, for å si det sånn.
Vi lyktes i å komme helt ned renna før det ble mørkt. Klokka ble til slutt 23:30 og det var deilig å finne bilen rett bortenfor da vi kom fram til veien. En storslagen tur på totalt 11 timer. I følge Strava beveget jeg meg 10,4 km og brukte 4,5 timer på forflytning. Men i bratt lende er ikke billig-Strava helt til å stole på.
Og det er jo ikke så viktig heller, når naturopplevelsen og mestringsfølelsen er på topp!
