Ta en tur på Tanipa!

Hadseløya i Vesterålen byr på vakker og variert natur. Jeg er født på Stokmarknes, så egentlig skulle kanskje øya betydd noe spesielt for meg, men bortsett fra bilturer år om annet, har jeg hittil holdt meg til kajakk fra Taen, der det er morsom skjærgård å padle i. Jeg har også sittet på den hvite stranda i Tavika og sett opp den bratte lia mot Tanipa, og tenkt at der går det sikkert an å gå. Hadseløya er nemlig ei fjelløy – som alle andre øyer i området – og jeg har vært på altfor få av toppene der. Det vil si ingen, før dagens topptur.

Denne ferien kom vi oss endelig opp på Reinspælen og det var stort, men det fine været holdt seg og vi ønsket oss flere litt kvasse topper. Tanipa 572 neste. Et raskt søk på nettet ga oss et par anekdotiske skildringer av bestigning (litt som min egne, ja), og det var litt uklart for oss i hvilken grad sikringsutstyr var nødvendig. Vi pakket klatreutstyr, et tau, et lite rack med sikringer, og så kjørte vi ut til yttersida av Hadseløya der godt merket sti opp til Finnsæterkollen starter.

Straks vi kom inn på selve ryggen var det tørt og fint og ekstremt lettgått. Det var ikke mange andre ute og gikk, men vi fikk godt selskap i sauene der.

Ryggen ble skarpere ettersom vi nærmet oss Finnsæterkollen, og utsikten ble stadig bedre.

Fra Finnsæterkollen ble stien langt mer utydelig. Det var like mye sauetråkk som noe annet. Ryggen ble også mer som en egg videre over Småflotten og bort til sida av selve Tanipa.

Der skramlet vi oss oppover bratte lyngrabber til det var klart at vi måtte rett opp i veggen. Jeg forlangte sikring, selv om jeg visste at opptaket neppe var mer enn kanskje 5 m langt og antagelig kortere. Det var veldig bratt nedenfor der vi sto. C tok jobben. En bratt men jevn lyngbakke gikk over den første delen av Tanipa. Derlå det ute slynge til rappell for retur. Så gikk tråkket ned i en liten kløft mellom de toppene og luftig over til den høyeste toppen. Der la C ut tau til meg igjen, men opptaket var så kort at det gikk bare med to sikringer, og de var vel mest for syns skyld. Og så var vi på toppen.

Det var fint å sitte på toppen og se mot Bø i Vesterålen, Lofoten, Hinnøya og alle fjellene rett innenfor oss på Hadseløya. Særlig så det greit ut å gå videre til Lamlitinden, litt øst for oss.

Ned igjen fra hovedtoppen gikk det veldig greit, men ned fra den andre toppen ble litt spennende, det var tross alt ganske bratt og mosegrodd.

Vi brukte taufestet til rappell og slapp unna med mindre mikking og nervøs nedoverklatring. Nedenfor det første klatreopptaket kunne vi pakke sammen alt klatreutstyret og gå friere ned den siste bratta og bandet bort til Småflotten.

Resten var like behagelig som opp, og atskillig raskere. Snart var vi nede ved veien igjen, og været var like deilig. Vi kjørte først til Galleri Uver og belønnet oss selv med kaffe og kake. Så kjørte vi til stranda i Tavika og koste oss lenge, før vi dro hjem til Eidsfjorden. Nok en fin dag i Vesterålen!