Skagsnebb foran og bak

En vårlig randotur i Jotunheimen, gjerne i mai, er liksom litt tradisjon for oss. Det er hyggelig med lange dager og høye temperaturer når en skal ligge i telt og turkvaliteten er viktigere enn snøkvaliteten. Denne våren sto Skagsnebb (2003 moh) og Bakarste Skagsnebb (2093 moh) i Leirdalen på lista. Jeg var med på et mislykket toppstøt mot «forraste» i 2021, da vinden holdt på å blåse oss av bandet. C hadde aldri vært på noen av dem – han som har toppet det meste i Jotunheimen.

I tråd med vår tendens til å stikke på tur når det blir 17. mai, dro vi oppover Gudbrandsdalen etter lunsj onsdag den 17. og satte kursen for den vanlige teltplassen ved foten av Loftet.

Været var ikke så bra denne uka, men Yr lovte at 18. og 19. mai skulle by på klarvær. Så vi tok sjansen.

Alpin start er ikke vår styrke. Torsdag 18. mai ble god frokost prioritert og vi kom ikke til Geitsætre i Leirdalen før kl. 9:30. Innen vi var på skia begynte skyene å legge seg bak Hurrbrean. Blå himmel var det mest av over selve Leirdalen. Men, innimellom skinte sola, så vi gikk optimistisk på oppover mot breen.

Da vi nådde breen kom skyene sigende nedover og vi kunne ikke lenger se toppen rundt oss. Men breen opp mot Bakarste Skagsnebb lå fortsatt badet i sol. En stund gikk det noen foran oss på breen, men de dro etter hvert over mot Veslfjelltinden. Skyene sank stadig lavere og det ble enklest å peile oss inn mot Bakarste. Vi fulgte en ganske rett linje opp breen i retning bandet mellom Bakarste og Hurrbreatinden.

Ut av tåka og inn i snølyset der vi gikk, kom en solbrun fyr feiende ned fra Hurrbreatinden, helt alene. Han viste seg å være en av NVEs folk og vi hadde en hyggelig prat om jobbinga hans og toppene rundt oss, før han fortsatte ned mot sola og vi opp i tåka.

Fra Geitsætre opp på Bakarste Skagsnebb er det en stigning på ca. 2000 m fordelt på ca. 5 km, litt avhengig av hvor man går opp på toppeggen. Jevnt oppover med andre ord. Vi fikk etter hvert snøbyger mot oss, i tillegg til dårlig sikt. Det ble C som orienterte, jeg mistet oversikten og klarte ikke å avgjøre hva de svake, mørke feltene over oss var i forhold til kartet vårt. Under sånne forhold skal det litt til å finne letteste vei opp på eggen, men det klarte C.

Det var dårlig sikt men fint å gå uten stegjern. Øks ble med for sikkerhets skyld. Så var det bare å gå bortover langs eggen i håp om å skjønne når vi nådde det høyeste punktet. Litt fram og tilbake ble det, og det høyeste punktet så typisk nok ikke høyest ut.

Det var like strålende utsikt på vei tilbake, og den første delen av skituren ned igjen. Men etter hvert kom vi ut av tåkeskyene og kunne kose oss ned breen. Øverst var det nysnø og flotte forhold. Lenger nede ble snøen veldig tung, og henget nederst ble slalom mellom bare flekker. I bunnen måtte vi av med skiene og krysse den ganske sjabre broa tilbake til parkeringsplassen.

Neste dag, fredag 19. mai, var det duket for samme scenario. Strålende vær på morgenen, altfor sein frokost, lovende start fra Geitsætre, men skyer og snø over toppene før vi vant særlig mye høyde.

Denne dagen skulle vi opp på Skagsnebb, altså den «forraste», så vi begynte en bratt stigning opp mot venstre ganske rasket etter at vi kom opp på breen. Foran oss hadde vi et par grupper som fortsatte mot Bakarste. Sikten var bedre enn dagen før, så vi så at de gikk direkte mot den bratte enden av toppen, istedenfor å følge eggen bortover slik vi hadde gjort dagen før.

Vi slapp snøbyger denne dagen. Sola skinte så vidt gjennom iskrystaller og lette skyer, det var ganske vakkert! Innunder bandet tok vi av skia og spiste niste før vi var klare for eggvandring.

Vandringen langs eggen gikk også denne dagen uten stegjern og var nok mest spennende den første halvdelen. Etter hvert ble eggen bredere og helt dekket av snø. Vi skjønte at vi måtte være nær høyeste punkt, men det var nokså whiteout. Og plutselig sto vi ved stupet ned mot Leirdalen. Litt backtracking og så fant vi ut hvor toppen egentlig var. Ble ikke så ville toppscener av det liksom.

Også denne dagen var snøen ganske bra øverst, og vi hadde bedre sikt enn dagen før. Men den fine kjøringen var fort unnagjort, og så ble det å manøvrere seg forbi alle de bare flekkene nederst i dalen, så det ble kortest mulig å gå uten ski. Kort oppsummert: Sesongen var virkelig på hell, men Jotunheimen er Jotunheimen!