Snusing på Ersfjordtraversen

Første gang jeg hørte om Ersfjordtraversen var da Kilian Journet løp hele og satte ny fartsrekord, sommeren 2015. Han la ut en video på youtube hvor han gjennomførte Ersfjordtraversen på 4:49:30. Bildene var fra et fantastisk fjellandskap, og jeg skjønte at denne traversen var noe man burde oppleve.

I fjor var første gang jeg og C for alvor undersøkte hvor turen egentlig går og hva den krever. Den er 18 km lang og går mellom Skamtinden (884 m) i vest og Store Blåmann (1024 m) i øst. I mellom ligger Storstolpan (977 m), Store Hollendaren (1017 m), Revbergtinden (964 m), Brattbergtinden (836 m), Melketinden (895 m), Styrmannstind (955 m) og Zappfetoppen (1016 m – høyest av Hollenderan). Traversen i mellom ligger jevnt på 7-800 meters høyde.

I 1978 ble turen for første gang gått på under et døgn av Frode Guldal. Det tok 11 timer, omtrent den samme linja som Kilian fulgte. De fleste går med tau og sikringer, tar en overnatting og bruker 2 dager på turen. Eller bryter den opp i 2 eller 4 enkeltturer (beskrevet i super veiledning fra Tromsø klatreklubb). De fleste tinderanglere er jo ikke Kilian Journet som løper hele på 5 timer i joggesko.

Man bør ha gode forhold på en sånn tur, ytterst på Kvaløya i Troms. Fra huset i Vesterålen tar det 6-7 timer å kjøre helt til starten i Rekvik, og så skal man gå turen. Sommerferien 2022 ble det aldri egnet vær.

På årets ferien ankom vi Vesterålen 23. juli i håp om at regnværet på Helgeland ikke nådde dit. Neida, men isteden lå det tjukk skodde. Samtidig strålte sola i Troms og temperaturen der var upåklagelig – det var ikke en gang vind! Neste ettermiddag var vi av gårde mot Tromsø. Innerst i Ofotfjorden nådde vi E6 og fortsatte inn i Indre Troms. Artig å se Bardu og Målselv, der jeg faktisk bodde noen år som barn og ungdom, men vidunderlig å komme ut til Malangen og Balsfjord og se sola gå ned i havet.

Videre ut til Kvaløya, og så Ersfjordbotn. Derfra går veien rundt fjellkjeden som kalles Ersfjordtraversen og ender i Rekvik, der veien opp på Skamtinden starter. Vi visste ikke helt hvor langt utover vi måtte for å finne grei teltplass, men da vi kom over skaret til Grøtfjorden fantes det ingen tvil.

Det ble sent i seng og ikke så tidlig av gårde den 25. juli. Men hva gjør det når man er i Troms og det er lyst hele døgnet? Eneste problem var hvor vi skulle avslutte turen for å komme ned til bilen igjen. Vi hadde ingen ambisjoner om å gå hele, enn si halve, traversen. Vi var pålagt å være tilbake i Vesterålen seinest den 27. Vi hadde ingen kjente å gjøre avtale om henting med. Vi besluttet derfor å starte fra Rekvik og gå ned fra traversen ved Storstolpan og tilbake til Rekvik.

Turen opp på Skamtinden er svært effektiv, dvs. lettgått og ganske bratt. Det er litt veivalg oppe i ura, for man kan velge å gå innom småtopper på kammen i øvre del. Det gjorde vi, for å få utsikt mot traversen. Vi skjønte ikke helt at vi uansett skulle ned igjen på den høyeste av dem for å komme inn på den egentlige traversen.

Etter 2 timer satt vi på selveste Skamtinden og hadde en fantastisk utsikt. Utover mot Vengsøya og Ringvassøy. Ersfjorden og halve traversen som et panorama andre veien, med Store Hollendaren bak Storstolpan, og muligens Revbergtinden ut til høyre der.

På vei ned mot traversen traff vi en kar som lurte på om vi skulle gå den. Han mente at hele traversen kan gås uten tau, hvis man er villig til å ta alle snarveier og omveier som trengs. Vi begynte å skjønne at det er mange måter å gå traversen på, men ønsket nå å holde oss til beskrivelsen fra Stein Tronstad/Tromsø klatreklubb.

Det var greit å finne punktet for rappell ned til bandet mot Finnkjerka, og toppen med den steile sørveggen vi måtte forbi for å nå selve traversen. Ganske riktig var det litt ruskete ned til rappellfestet. Vi valgte tau der. Jeg gikk først ut i den egentlige rappellen og kom ikke skjevt nok ut mot nord, så ble veldig usikker på hvor langt ned jeg egentlig skulle. Men jeg kløv opp på kanten jeg traff, og da var det veldig greit videre derfra. Etter en rast skulle vi videre forbi den steile veggen vi hele tiden så foran oss.

Vi hadde med oss beskrivelsen fra TKK, men fulgte ikke godt nok, så vi endte med å gå hyllesystemet langs bunnen av den bratte veggen. Det er smalt og slitt og går over et stup til, så det var ganske utsatte punkter der. Neste gang skal vi over toppen isteden!

Nå var vi på bandet over til Storstolpan. Et langt stykke var det deilig lettgått. Så ble det en del opp og ned, litt bratt her og der. Vi fant stort sett greit fram, men enkelte steder valgte vi å gå ut i venstre side for å omgå utsatte punkter. Vi var lenge på utkikk etter etter sted vi skulle ut i rappell igjen, men fant etter hvert ut at vi hadde omgått det. Da vi så bak oss, skjønte vi hvilket stup vi skulle rappellert utfor.

Været var fantastisk, men tida gikk, og det ble et spørsmål om hvor langt vi skulle gå før vi måttet ned. Tross alt skulle vi helt tilbake til Rekvik og måtte finne punktet der det var mulig å komme trygt av ryggen. I følge veiledningen var det på en grusrygg før Storstolpan. Den var lett å se lenge på forhånd.

Vi bestemte oss nokså fort for å ikke gå oppom Storstolpan. Denne turen var jo mer for en rekognosering å regne, selv om forholdene skulle tilsi å gjennomføre hele traversen. Vi fryktet at nedturen kunne ta lang tid. Og det fikk vi rett i. Kl. 17:30 presist gikk vi av ryggen og ut ura. Utsikten ned i Rekvikdalen hadde vi hele tiden, men nedenfor oss var det bratt nok til at vi ikke kunne se akkurat hvor vi skulle legge løypa.

Som veiledningen til TKK så tørt sier det: «Vegen går i sikksakk nedover og kan være litt vrien å finne når man kommer ovenfra.» Det er altså ikke noen sti ned her. Kartet måtte brukes for å vurdere bratthet.

Jeg lover: føtter og knær hadde fått sitt før vi endelig nådde et sauetråkk i retninge veien, opp i siden av Rekvikdalen. Kl. 20:15 sto vi igjen ved veien, med utsikt over Vadet mot traversen vi hadde gått. Nesten 3 timer tok returen, og jeg tror vi var effektive og navigerte godt.

Vi hadde altså ikke truffet noen mennesker på turen etter at vi gikk av Skamtinden. Det var smått utrolig på en så vakker og flott dag. Betyr det at traversen rett og slett ikke blir så mye gått?

Ved Vadet passet jeg på sekkene mens C småløp ned til Rekvik og hentet bilen. Tilbake på campingen i Grøtfjorden var det deilig å spise middag i kveldssola og la turen sige litt inn. For et fantastisk sydenvær! Vi fikk også en prat med han som først la til rette for camping på Øyra og sørget for at kommunen etter hvert satte opp et fint toalett. Nå er det minst 4-5 eiendommer som har tilrettelagt rundt stranda. Anbefales!