Tinderangling på Lofoteggen

Har klatret mange ganger i Lofoten siden 2009, men Lofoteggen hadde jeg aldri hørt om før sommeren 2021. Da fortalte en bekjent om sin føringstur over Lofoteggen. Det later til at guidefirmaet han brukte har navngitt turen, og nå begynner det navnet å sitte. Min bekjente er en sterk og dyktig klatrer, men han klatrer ikke på egne sikringer. Det må de aller fleste som tar denne turen uten guide.

Lofoteggen er et sammenhengende band over 4 markerte topper nord for Vatterfjorden midt på Austvågøy. Et lite kvarter å kjøre fra Svolvær, 2 timer å kjøre fra huset i Eidsfjorden i Vesterålen. Sånne eggsystemer finnes det mange av i Lofoten og Vesterålen. Akkurat denne eggen er ikke så høy, men den er til tider ganske skarp. Turen gås fra nord mot sør og toppene heter Kvittinden (517 m), Tappen (516 m), Stampen (574 m) og Vatterfjordtinden (576 m). Det er altså ikke høyden på toppene som gjør turen, men den tidvis skarpe og luftige eggen som følges.

Vi puttet turen på lista vår samme sommer, men først i år ble det en god mulighet. Det var ikke så mye detaljer å finne på nett, ut over klatring ca. grad 2+/3-, og at eggen kan gås av flere steder. Det høres jo nesten ut som noe man kan forsere uten tau og sikringer, men vi var 3 i følge og ville ikke ta noen sjanser.

Starten er grei å finne. Det går en fin og velbrukt tursti fra Stordalen og opp på Kvittinden, som vises på vanlig Norgeskart. Etter hvert som vi kom opp i landskapet endret vinkelen seg mot selve eggen, og vi kunne se alle de 3 skarpe toppene som kommer etter Kvittinden. Vi hadde også nydelig sikt ut Austnesfjorden mot Rulten, StorMolla og Litlmolla. Stien møter bandet i et sadelpunkt og man må gå til høyre for å komme opp på Kvittinden. Det er en rask avstikker, så den tok vi.

Det er opplagt at Kvittinden er atskillig mer beferdet enn resten av Lofoteggen. Tilbake til stikrysset fortsatte vi nå mot sør over Grønnfjellet (516 m), en rund og lettgått topp. Derfra var vi over på mer nakent fjell, med flott utsikt både øst- og vestover. Så begynte oppstigningen mot Trakta og det ble ganske tydelig hva Lofoteggen har å by på.

Ned av Trakta kom vi uten tau, men første egg opp på Stampen bød på ny runde med sikring.

Hamrene videre bortover toppeggen på Stampen klarte vi å klyve uten tau.

Nedklyvingen fra Stampen ble et kapittel for seg. Vi var godt tilvendt de luftige forholdene, og vi er ganske stø på foten alle tre, men her måtte vi hjelpe hverandre litt i flere omganger. På forhånd leste vi at noen gikk uten tau her, andre måtte i rappell. Vi fant ned uten tau.

Videre til Vatterfjordtinden smalner eggen igjen og blir svært skarp og luftig. Her kom tauet ut igjen, og denne gangen føltes det helt nødvendig. C gikk i den skarpe enden og fant veien opp i bratta.

Da tauet ble pakket sammen igjen sto vi i bunnen av et sva som vi fulgte videre oppover, der hvor eggen luter seg ut mot vest. Det var rimelig bratt under oss, men med presise bevegelser og oppmuntringer gikk det helt fint å forsere svaene. Noe mer bratt klyving ble det videre opp mot høyeste del av Vatterfjordtinden.

Til slutt nådde vi toppen hvor det var god plass til å ta en rast.

Vi fant spor av hvor folk starter ned fra toppen. Der var det temmelig bratt, så vi brukte litt tid på å ta oss ned det første stykket. Svaene la seg etter hvert og vi fant mange tråkk som til slutt ble en tydelig sti ned mot veien igjen.

Fra der vi nådde veien og tilbake til bilen var det kanskje 500 m. Strava viste at vi hadde gått nesten 8 km og drøyt 1200 høydemeter. Turen tok oss 7:45 bil til bil. En kjempefin tur! Vel verdt å kjøre tur/retur huset i Vesterålen for.