Jubileumstur på Hamarøyskaftet
Min bror fikk føringstur på Reka i 50-årsgave. Han hadde aldri klatret før og måtte ut i rappell uten å ha trent på det. Etterpå sa han at han ikke trengte å gjøre dette om igjen. Men da 60-årsdagen nærmet seg ymtet han likevel frampå om en tur på Hamarøyskaftet. Han fikk gavekort på turen i februar og 10. august opprant dagen som passet perfekt til å ta turen.
Denne tidenes sommer i nord tok visst aldri slutt. Jeg og C kom med ferge fra Svolvær til Skutvik, Rune kom fra Eidsfjorden via ferga til Bognes. Litt ut på formiddagen møttes vi på parkeringsplassen ved Hamarøyskaftet i varmt og nydelig vær.
Dette var tredje tur på Skaftet for meg, andre for C. Første tur var med C og det i kaldt og vått vær. Andre tur var med venninner et par år senere, i tørt og kaldt vær. Nå lå alt til rette for en jubileumstur med bare kos og gøy og moro!
Turen startet med en liten forskrekkelse. Vi var bare kommet gjennom det første lille skogholtet og ut på en åpen eng, da en elg plutselig kom rett mot oss gjennom enga. Elger er store! Usikkerheten bredte seg i turfølget, men heldigvis bestemte den seg for å skifte kurs.
Stien opp den bratte lia gjennom frodig bjørkeskog var like vakker som alltid. Oppe på platået der skogen gir seg var det like flott utsikt som alltid, nordover mot Skaftet og Straumvatnet og Lofoten langt der bak, sørover mot Sagfjorden og Steigen.
Det er jo bare å følge stien videre, rundt mot vest, der det blir atskillig lettere å skramle seg opp fjellsiden. Skaftet gås så mye at det er ikke nødvendig med noe kart. Men det er litt greit å merke seg hvor rappellene er plassert mens man er på vei opp. Skiltet på parkeringsplassen viser at det er 5 rappeller. Vi har aldri tatt flere enn 4.
Det første klatrepunktet kommer plutselig. Her tok vi på oss utstyr og jeg tok første led.
Nokså fort kommer det et opptak til som vi valgte å sikre. Rune gikk mellom oss hele veien, mens C og jeg byttet på å lede. Innimellom var det bratt men fin klyving.
Det fjerde klatrepunktet er det som gir litt mer klatring. Det kan gås på flere måter. Som de andre gangene valgte vi å gå opp renna istendenfor svaet til venstre, og måtte da traversere på toppen av svaet. Denne gangen gjorde vi traversen om til en fingertupp-traversen, litt som de forbitrede fingertakene på Stetind, bare med litt mindre fallhøyde 😉
Småklyving men ganske lettgått etter dette, med unntak av ett kinkig opptak, der vi satte en kam for å dra oss opp. Og så er det bare å spasere opp svaene til toppen.
Deilig rast på toppen med prima utsikt til alle kanter. Jubilanten var veldig fornøyd så langt og grudde seg bare littegrann til rappellene. Det var jo tross alt 10 år siden sist!
Som vanlig brukte vi 4 rappeller ned. Så var det litt bratt nedover før vi kom ned på flatere grunn. Og jubilanten var såre fornøyd. Dette gikk både raskere og greiere enn han hadde trodd!
Jeg er skikkelig stolt av brodern. Han taklet denne turen som ingenting! Så hvor går turen på 70-årsdagen?