Et døgn med hav og fjell i Steigen

I år ville vi avslutte Nord-Norge-ferien med en tur til Brennviksanden og gå en ryggtravers fra Laukviktinden til Kråktindan som kalles Veggen. Dette sto ikke på noen liste da vi startet ferien. Men naboen i Eidsfjorden anbefalte Brennviksanden varmt, og traversen så vi bilder av da klatrevenner tok turen et par uker før oss. Vi hadde akkurat et døgn på oss til å få gjort begge deler, og denne sommeren var det nok!

Vi kom fra strålende sol og god varme på Hamarøy om ettermiddagen den 11. august, til gråvær i Steigen. Yr lovte bra vær dagen etter, så planen var å telte på Brennviksanden, kanskje padle en tur på kvelden, og så gå traversen dagen etter.

En drøy time tar det fra Tømmernes ved E6 til du er helt ute ved Brennvika. Der er det en grei parkeringsplass, og så må man gå over gresskledte sanddyner for å få sett selve Brennviksanden, en dyp bukt med en 2 km lang sandstrand og mange sanddyner langsetter. Stranda er eksotisk med sin hvite sand, og klitter som skulle man være i Danmark. Det er da også et naturreservat.

Vi bar telt og soveposer bort til grensen for naturreservatet, og så skiftet vi og bar kajakkene ned i fjæra. Det var blankt hav og en interessant himmel. Temperaturen var god.

På sørsida av Brennvika er det bare høye, mørke tinder, og denne kvelden gjorde de hele vika mørk. På nordsida er det holmer og nes og hvite strender – der holdt vi oss. Vi tenkte at vi kanskje skulle rundt Leines og se hvor langt nordover vi kom. Vi surra oss inn mellom øyene utenfor og gikk i land på en sånn sandbanke mellom to øyer som ligger bar ved fjære sjø. Imens blåste det opp, og det ble lurere å snu hjemover enn å fortsette. Vinden dro seg godt opp. Den kom i harde kast tvers over vika, fra de høye tindene. Vi holdt oss i le av øyene så godt det gikk, men når det ikke gikk kom vinden tvert fra sida og vi måtte padle på. Den ble en slitsom retur.

Den natta røsket vinden godt i teltduken, men på morgenen spaknet den, og så ble det et helt vidunderlig vær. Slik vi hadde håpet. Etter en sen frokost pakket vi lette ryggsekker og startet turen til Laukviktinden.

På forhånd forsto vi at det var noen punkter på turen som kunne være krevende. Det ene var å komme seg greit opp Laukviktindskaret, opp til selve Laukviktinden. Det neste var at vi måtte av ryggen noe før Kråktindan, og finne noe i østryggen der som ble kalt «Klypa». Det siste var at på vei ned fra Kråktindan måtte vi av nordryggen et sted hvor det kunne være ganske bratt, og det stedet var blitt endret på. Det var lettere å forstå veibeskrivelsene opp på Kråktindan, men vi kom altså motsatt vei. Veibeskrivelse opp på Laukviktinden måtte vi lete lenge etter.

Vi var også litt usikre på hvor stien opp på Laukviktinden startet, og gikk langs Brennviksanden så langt som mulig for å nå bekken som heter Heimstelva. Et sted måtte vi litt opp i ura, men så kom vi til bekken og derfra var stien grei. Bratt og effektiv, men grei å følge.

Oppe ved Heimstelvvatnet skjønte måtte vi gå høyre om vannet og komme venstre p, fortoppen til Laukviktinden. Men det er store formasjoner å ta seg gjennom og ingen merket sti.

Vi fant et bilde på nettet med inntegnet trassé, det sparte oss nok noen høydemetre. Det gjelder å finne riktig høyde for å runde fortoppen og bevege seg inn i Laukviktindskaret. Der bratner det til og blir litt klyving opp til man er i høyde med fortoppen. Som er helt flat på toppen! Derfra er det å gå i ur opp til selve Laukviktinden, 990 meter over havet.

Det ble en kort rast på toppen av Laukviktinden mens vi nøt utsikten og prøvde å kjenne igjen det vi så. Moro å se nordvestover mot Nordskot, der vi har vært, sørover mot Kjerringøy og Karlsøyvær der vi også har vært, og Landegode. Mer østover mot Nordfolda og det øde landet bakenfor mot E6, langt der inne. Så vendte vi blikket mot nordøst, der Veggen ligger som ei bru mellom de to høyeste tindene.

Herfra er det skikkelig hyggelig gåing, med bare noen få brattere partier. Veien sier seg selv og utsikten er fantastisk hele veien.

Vi visste at vi måtte av ryggen et eller annet sted før laveste punkt foran Kråktindan. Der skulle vi ned noen sva og peile inn et skår i østkammen til hovedtoppen, for å komme trygt opp uten tau. Dette skåret var stadig omtalt som «klypa» hos alle kilder. Ikke lett å bli klok på hvordan den skulle gjenkjennes, men vi fant bilder der punktet var merket. Og så var det bare ei renne, som var tydelig på langt hold.

Siste problem i vente var på vei ned. Vi fulgte kammen nordover fra toppen. I starten var det bred og ganske flat. Et eller annet sted måtte vi av for å komme trygt forbi en bratt hammer på kammen. Ut fra det vi hadde funnet på nett ble vi forledet til å ta av et sted mot øst, med godt synlig tråkk og gamle rødmerker. Men ned lia ble det veldig mye løsgods, og så forsvant tråkket. Dette var nok den gamle veien ned, som nå er frarådet. Vi måtte opp igjen og lenger ut på kammen, der den ble smalere. Nå fant vi en ordentlig sti, og etter hvert noe bratt nedklyving. Det var imidlertid ganske greit å guide hverandre forbi punktet, og da var resten en spasertur.

Lettgått ja, men veien ned fra Kråktindan er virkelig lang. Når man har gått over Snøtinden og i retning Grøntinden, så ned skaret mot Skarbu, og enda et stykke før man når krattskogen, da er man litt ferdig med denne turen. Og enda er det et godt stykke igjen til Brennviksanden.

Det var ikke så rart at vi var slitne da vi kom tilbake til Brennvika. Strava fortalte at vi hadde gått 17,7 km over 1825 høydemetre. Totalt tok turen 8,5 timer.

Det hører kanskje med til historien at vi gikk en miltur i krevende terreng formiddagen før og padlet en tur kvelden før. Men været denne ferien har gitt et uant overskudd, og naturopplevelsene har vært store og sterke. Vi spiste, brøt leir, pakket bilen og begynte turen sørover til Oslo. Nå kunne hverdagen bare komme!