Ben Nevis
Jeg har ikke tenkt så mye på det, men AK har drømt om Ben Nevis siden denne Skottlandsturen ble til. Og så ble det tur dit allerede andre dag. Og på toppen av det; muligheten for en andrebestigning av en ganske ny rute…
Alpin start er ikke noe damene fra Kristiansand er veldig vant med, det var litt tungt å komme seg ut av dyna kl 5.30. Men sekkene var jo ferdig pakka og de hyggelige vertene våre var garantert presise, så vi holdt tida.
På Glenmore Lodge starter frokosten kl. 7, mens vi trengte å spise kl. 6. Man skriver seg på en liste over folk som skal ha frokost og lunsjpakker før tida. Det var ganske mange i dag, siden været fortsatt var dårlig i nærområdet og bedre lenger vekk. Noen skulle til Ben Nevis som oss, andre skulle til Torridon, eller Glen Coe. Man måtte mot vest for å få bedre vær enn Cairngorms, men det betydde halvannen til to timers kjøretur. Dessuten lange anmarsjer, som det stort sett er her. Faktisk sitter jeg og skriver på denne bloggen kl. 23 på kvelden og ennå er ikke alle kommet tilbake.
Vi var altså 4 damer i bilen til Alison, AKs vertskap. Min vert er Fiona. Staute og hyggelige damer i 40-årene og meget erfarne med den litt spesielle aktiviteten som kalles skotsk vinterklatring. Bilturen tok halvannen time og vi startet oppstigning i grålysningen, i mildt og vårlig vær.
Etter hvert som vi kom høyere fikk vi en flott utsikt over Fort William og lyngheiene rundt. Enda lenger opp på den to timer lange turen opp til CIC hut ved nordveggen på Ben Nevis, fikk vi synet av selve fjellmassivet. Snøhvitt og alpint mot det våte, milde landskapet vi kom opp fra.
Og så forsvant skyene, sola kom fram og himmelen ble blå. Utrolig, etter i går. Og enda bedre, det var ingen vind. Vi rastet i hytta som Alison har tilgang til, tok på seler og stegjern og begynte den siste bratte oppstigningen til rutene vi skulle gå.
Alison og AK gikk mot Moonlight Buttress for å prøve seg på ruta Right Hand Chimney (IV, 4). Jeg og Fiona gikk lenger opp, mot The Triads, for å prøve på denne andrebestigningen av Gallifrey Groove (IV, 5).
AK på vei opp fra CIC-hytta 
Alison leder Right Hand Chimney
Kort fortalt: Right Hand Chimney har 3 taulengder og er en fin rute. Når forholdene tillater det. Alison ledet opp en taulengde, AK kom etter, men på neste taulengde fant ikke Alison noen sikringspunkter. Det ble en lang tur opp usikret, før hun ofret noen hexer og laget et rappellfeste. Så tok de seg ned til hytta igjen.
Jeg og Fiona gikk ganske mye høyere opp, passerte en del andre klatrere som holdt på med forskjellige ruter, bl.a. reg Boswell, en ung komet på den skotske vinterklatrehimmelen, og han gikk en steinhard mixrute.
Vi fant innsteget til Gallifrey Groove, fin is og frostsnø, og Fiona ledet opp i god stil. Men etter hvert slet også hun med sikring. Hun mistet fotfestet et sted der god is plutselig ble til porøs frostsnø – «cruddy ice» – og fikk seg psykisk trøkk som varte turen opp. Det var langt enklere for meg som kom etter, sikret i tau.
Men en gøy og variert rute når man ikke bekymret seg for sikringene. Jeg har ikke gjort mye miks, gøy å sette øksene i hard snø mens man tripper langs tynne lister med stegjernene. Jeg måtte lære meg å slå ut igjen pegs som Fiona slo inn fordi sikringsmulighetene var dårlige. Slå bladet med øksehammeren fra side til side, så løsnet det til slutt.
De to taulengdene ble henholdsvis 55m og 15m, så rappellerte vi ned igjen.
Fiona gikk først ned 
Og tok bilde da jeg kom etter
I mellomtiden hadde det skyet til og begynt å snø. Da vi tok oss ned over de bratte snøflankene hang det fortsatt mange taulag på veggene over oss. De fikk garantert retur i mørke.
Alison og AK ventet på oss på CIC-hytta. Så gikk vi sammen tilbake.
Masse å fortelle vel nede fra hver vår rute
På vei ned støtte vi på en flokk med hjort. Det var en bonus! 12 stykker og ganske tamme. I går var det ryper over alt, i dag var det hjort. Skottland.
Vi rakk akkurat middag.
