Ottos rute
Fritt etter en selektiv hukommelse
En gråkald aprildag i Drammen. Blyfargede skyer henger over byen uten å true noen. Det er oppholds, det er tidlig vår, og det er kaldt. Men det hindrer ikke oss. Vi er kommet til Drammen for å kickstarte vårt store prosjekt:
Støte på flertaulengders firer-ruter i Jotunheimen. I august skal skje, og vi vet hvor. Men først må vi gjøre oss i stand til å klare det.
Alt har en begynnelse. Vårt prosjekt begynte som en plan, unnfanget i løpet av to hytteuker i Jostedalen i januar. Nå skal planen settes ut i live. Vi begynner på prosjektet vårt ved å lete etter lette, naturlig sikrede – gjerne firer-ruter – i Drammen. En garva Drammensklatrer vet om oss og har foreslått nøyaktig hvor vi kan starte. På Bera er det flere lette, naturlig sikrede ruter. En grei en heter Ottos rute, den er grad fire. Og det er ikke langt dit. Da blir det Bera.
Egen parkering for klatrere og ti meters anmarsj lover godt. To godt voksne damer og ei yr bikkje hopper ut av bilen og beskuer Bera-feltet. Anmarsjen er blokkert av en stor haug med skitten gammel snø under tunge grantrær. Digre, mørke steinblokker ligger hulter til bulter bak snøen og ser enda mindre framkommelige ut. Bikkja får vimse og markere litt, så må den rett tilbake i bilen. Vi retter oss opp, trekker pusten og tråkker ut i den siste resten av Drammensvinteren. Snøen bærer. Vi finner etter hvert fram mellom steinblokkene og får sett på det meste av veggen bak. Vi begynner å kjenne igjen terrenget på bildene i føreren. Der er Ottos rute. Grad 4 naturlig. Og Ottos renne, grad 4- naturlig.
Okei. Da er det bare å gå i gang. Stæsjet fiskes ut av sekkene og legges ut til stas. Et par kilesett, DMM og Singing Rock. Fire Camalots 0.4 til 1, et par mistrøstige DMM-kammer og en vakker rød liten Alien. Det er ikke det at vi har brukt dette utstyret så mye, men vi er veldig glade i det. Nå står vi og ser litt betatt på det, før vi løfter blikket og myser oppover Ottos rute. Mørk grårød granitt med store, grove krystaller under en mørk grå himmel. Det er virkelig kaldt i dag. Vi kulser og prøver å identifisere linjen vi skal følge. Den starten ser litt bratt og dårlig sikret ut. Det er faktisk et lite overheng man må opp før man er på et usikret sva. Hele ruta ser i grunnen nokså bratt ut. Vi fingrer med de grove formasjonene i bunnen av ruta og lurer på hvor første sikring egentlig kan legges. Ser ut som vi må nesten tre meter opp.
Dette er vårt første forsøk på å bruke egne sikringer på evigheter. For min del er det et år siden sist, og når sant skal sies har jeg bare tradklatret 1 gang siden jeg gikk kurs i Lofoten, sommeren før.
Det er en lett beslutning å ta. G pakker ut tauet, hiver det over skuldrene og går rundt for å finne et topptaufeste. Jeg holder øye med furua vi tror vil duge, kikker mismodig på det fine risset som befinner seg litt for høyt oppe, og håper at dette bare er snakk om dagsform. Jeg må kle på meg dunjakka mens jeg står og venter. Vinden er jammen sur. Er det ikke rett og slett noen snøfnugg i lufta? Ottos rute er ikke veldig innbydende der den tårner seg over meg.
Tauet kommer til slutt på plass i furua og G rappellerer ned til topptaufestet for Ottos rute. Hun styrer litt når hun skal flytte tauet over i topptaufestet. Jeg er tålmodig selv om det er kaldt, for ærlig talt er jeg ikke sikker på hvordan jeg ville løst den oppgaven selv. Himmel og hav, det er åtte måneder siden sist jeg rappellerte og den oppgaven G holder på med har jeg aldri prøvd på selv. Tar meg selv i lure på om jeg i det hele tatt husker hvordan jeg skal rappellere.
Imens kommer en mannlig klatrer luskende. Han er åpenbart hjemmehørende på feltet og nysgjerrig på hva vi to driver med. Har en synkende følelse når jeg prøver å beskrive ærendet vårt på en litt morsom og tilforlatelig måte. Fader, jeg føler meg dum. Topptaue på en liten firer for å øve på å legge kiler. Hvor ubehjelpelig kan man bli? Han er heldigvis en moden mann, nesten på vår alder, og opptrer vennlig og forståelsesfullt. G kommer til slutt ned og hilser litt brydd på han. Så trekker han seg tilbake. Skal litt lenger bort i veggen og klatre en syver på egne sikringer. G er oppgitt over seg selv, hvordan går det an å kløne sånn bare med å flytte et rappelltau?? Jeg holder kjeft om at jeg ikke klarer å komme på hva jeg skulle gjort hvis det var jeg som hang der oppe.
Alene i vårt eget selskap får vi endelig litt fart på sakene. Jeg skal prøve først. Det er som sagt en kald og grå dag. Granitten er kald, grå og grov. Ingen fine små krimper av typen jeg er vant til hjemmefra. Slopete, grovkornet, med grunne furer. Iskaldt fjell under følelsesløse fingre. Lett overhengende start. G holder meg stramt i tauet mens jeg strever med å komme i gang. Kommer for så vidt greit opp på det første svaet, men leter uten resultat etter sikringsmuligheter på de første meterne. Prøver hele tiden å forestille meg at jeg gjør dette på led og det kjennes ikke komfortabelt. Men så kommer jeg til risset som er Ottos rute. Det ligger etter hvert nærmest på en egg, og jeg opplever flere ganger underveis at dersom dette hadde vært på led så hadde det vært luftig! Får ikke sikret på de punkter og avstander jeg helst vil. Bruker masse tid på å prøve kiler for å være sikker på at jeg ikke overser muligheter. Snakker halvhøyt med meg selv hele tiden. ”Her er det kanskje noe. Går denne inn her? Æsj, rompesprekk. Men denne da? Uff, jeg må stå litt annerledes, nå mister jeg følelsen i tærne.” Jeg holder virkelig på å miste følelsen i tærne, i splitter nye svasko. Etter hvert får jeg krabbet meg ganske uelegant over fra toppen av Ottos rute til toppen av Ottos renne, bare for å oppdage at for en som meg er toppen av den litt lettere ruta enda vanskeligere å toppe ut på. Jaja, ikke egentlig på topptau, men oppgaven min er jo å simulere led. Jeg er ikke veldig imponert over meg selv når jeg setter meg i selen for å bli firt ned.
G roper at jeg må ta med sikringene mine på vei ned, hun har ikke tenkt å bruke tid på det jeg har gjort. Hun vil ha sitt eget forsøk. Søren, jeg som hadde håpet på en karakter på arbeidet mitt. Om jeg aner hvor lang tid jeg har brukt? Det gjør jeg faktisk ikke, tida har gått fort for meg. Da får jeg passet mitt påskrevet. G er utålmodig og fryser. Det verste er at hun rekker ikke å gå hele ruta når jeg har brukt så lang tid. Bikkja må snart luftes og ha mat. Vi bytter plass i tauendene og G kan starte. Og møter samme problem som meg. Hvordan i huleste komme seg opp på svaet? Det går til slutt. Men går det ikke an å sette første sikring litt lenger ned? Nei, det går faktisk ikke. Og det går ikke veldig fort videre heller. Selv om hun prater mindre enn jeg gjorde. Så forkynner hun plutselig at nå har hun ikke tid til det her lenger. Bikkja har prioritet.
Hun kommer ned og vi ser på hverandre. Er vi imponert over innsatsen vår? Nei. Vi kikker opp på Ottos rute. Liker vi den? Nei. Definitivt ikke. Fikk vi trent sånn som vi hadde håpet? Egentlig ikke. Vi burde jo gått på led. Det er det vi må takle før eller siden. Akkurat der og da, foran den mørke, kalde Bera-granitten, under Drammens tunge, grå skyer, kjenner vi veldig på at dette, at det var ingen kickstart. Tre timer har vi brukt på feltet. På å topptaue en og en halv gang på Ottos rute. En grei firer, sier de. Bratt, uvennlig og ikke spesielt velsikret, sier vi. Og lusker hjem med halen mellom beina.
Men med dette har faktisk prosjektet vårt startet. Og herfra kan det bare gå oppover?
Denne teksten skrev jeg ca 2 uker etter den skjellsettende opplevelsen, i starten av mai 2010. Den var et stort slag for selvtilliten.
Bildet er stjålet fra Granholt.no