Isføring med Jon
I siste mail jeg fikk fra Jon kom følgende plan:
- dag 1 – finsliping av teknikk, gjennomgang av skrueplassering, veivalg både mikro og makro, iskvalitet, egenspenning i is, isformasjoner etc.
- dag 2 – en lengre foss, for eksempel Rjukanfossen eller noe annet fint, med vekt på standplassplasseringer og makro veivalg.
Dette hadde jeg gledet meg voldsomt til. Endelig skulle jeg lære teknikk og få en ordentlig tilbakemelding på om isklatring er noe jeg skal holde på med. Jeg booket overnatting på Climb Inn kjørte til Rjukan fredag kveld. Jeg skulle ha 2 føringsdager med selveste Jon Haukåssveen, og helga var sterkt anbefalt fordi den kom i forkant av det store rushet av isklatrere.
Klokka 9 møttes vi i skråningen ovenfor Climb Inn og hilste for første gang. Jon er blid og pratsom. Jeg likte ham med en gang. Vi gikk gjennom utstyret mitt og han sa seg godt fornøyd. Likte at jeg har valgt stegjern og økser som kan brukes til mer enn en 1 ting. Sa han. Jeg stilte med Black Diamon Sabretooth stegjern og Petzl Quark økser.
Vi rusler ned i Lower Gorge. Han prata hele tida, spurte om alt mulig. Ikke bare om meg og hva jeg hadde gjort fra før, men generelt om hva jeg kunne. Om snø og is og sånn. Og han fortalte. Om seg, om Rjukans historie, om alt jeg kom på å spørre han om.
Vi gikk til Lillebror og Knerten. Det var en fin dag. Overskyet, oppholds og noen få kuldegrader. I bunnen av Lillebror testet han teknikken min. Så fulgte en halv dag med teknikktrening. Bruk av fronttaggene, hælene ned, bred fotstilling, vekta på føttene. Etter hvert «figure of 3». Effektiv øksing, bakover med skulderen, bruk av håndleddet, momentet som gjør at ikke øksa svinger og treffer med siden istedenfor spissen. Etter hvert sitter faktisk venstreøksa også. Svupp-lyden som forteller at øksa sitter i ett hugg, stole på den plasseringen.
Lunsj med niste og solbærtoddy. Mens vi satt der på hver vår sekk kom en gruppe briter forbi. Flere av dem var godt voksne (hyggelig for meg), de var tungt behengt med utstyr. Jon snakket med dem, de gikk videre. Jon fortalte så at briter generelt har elendig økseteknikk. De tror at de må hakke hull helt gjennom isen. Han krympet seg da han hørte ratatata! fra veggen nedenfor. Det holder med ett hugg, hvis isen er ok. Det var den i dag.
Etter lunsj trente vi på skruesetting og jeg fikk gleden av å prøve Jons selvproduserte skruer. De er mildt sagt underlige og han fortalte at kompisene ler rått av dem. Men selv var han veldig fornøyd. Han har altså montert dørhåndtak der det vanligvis er en liten sveiv. Dørhanker av typen hvite 70-talls plasthåndtak! De er faktisk veldig behagelig å sveive. Men de tar en del plass i selen.
Jeg lærte abalakov også. Og fikk råd om å mekke meg en abalakov-krok av en gammel trådkleshenger istedenfor å kjøpe i butikk.
Jon ledet opp Knerten og vi trente på standplass. Så spurte han meg hva jeg hadde lyst til i morgen. Gå et par greie fosser eller en lenger. Den lengre kunne være Rjukanfossen. Jeg slo til med en gang.
Vi skulle klatre Rjukanfossen dagen etter!
Jeg framførte mitt ønske om å prøve på led. Jon var skeptisk. Han driver med føring og har et ansvar som gjør at det ikke er greit.
Men på vei hjemover, mens han viste meg de lettere fossene i skråningene rundt oss, oppdaget han plutselig et sig på nordsida nær Climb Inn, som han aldri hadde lagt merke til før. Det lå i ei renne fylt med trær og steinblokker så det er ikke noen påfallende fin linje. Men Jon mente at den kunne by på ca 15 m WI2 og dermed kunne jeg få ønsket mitt oppfylt. Så der gikk jeg min første led. Etter Knerten-turen var det som å krabbe bortover et stuegulv. Men jeg prøvde å bruke hodet mens jeg plasserte skruene og late som jeg ikke like godt kunne droppet alle sikringer.
Jon var fornøyd da jeg sikret ham opp og sa at bekken kunne få navnet «Siw’s Veil» (Susses Veil ligger på motsatt side av kløfta). Jeg tror aldri det navnet kommer til å feste seg, men han var jo medforfatter av «Heavy Water», den første isføreren for Rjukan.
Jeg hadde en fin kveld på Climb Inn, maten til André var fortreffelig, og André selv var veldig hyggelig. Etter middag tok han meg med i kjelleren og viste hvordan jeg skulle sette øksebladene i tvinga og hva jeg skal tenke når jeg sliper. Riktig vinkel på toppen av spissen og kanskje slipe vekk forreste tagg. Til slutt lånte han meg et gopro-kamera til å ha på hjelmen dagen etter, da jeg skulle gå Rjukanfossen.
Turen på Rjukanfossen fortjener egen plass og følger i neste innlegg.
I ettertid:
Det var en litt spesiell situasjon å være i, som halvgammel dame og fersking på is (klatring på egne sikringer i det hele tatt) uten noen venner som holdt på med det samme – kun noen yngre sterkinger av det andre kjønn som helst gikk WI6/WI7 – og med bopel i, av alle ting, Kristiansand. Helga på Rjukan med Jon – og faktisk André – gjorde godt for selvtillit og psyke.