Where the sun never shines
Det er søndag, det er tidlig januar 2013. 2012 var disaster – ingen isklatring whatsoever. Denne vinteren skal det klatres is! Jeg har holdt tett kontakt med isklatregutta. De er iallefall obs på meg og gir info når jeg spør, om de ikke akkurat inviterer så mye.
Denne første søndagen i 2013 er det fine forhold men usikkert med is. Har snakket med Nils Rune og han tror det kan være noe oppover Setesdalen, men kun der sola ikke tar. Han foreslår å sjekke ut Uppstad, ved broa der veien krysser Otra.
Jeg har ikke funnet noen partner hittil, men en tilfeldig prat med AK skaffer meg plutselig en klatrekamerat. Hun er kjempeklar for å prøve isklatring. Da jeg foreslo en rekognoseringstur denne søndag visste hun ikke hvilket bein hun skulle stå på. Hun toppa nesten ut på Mont Blanc sist sommer og den turen ga henne et sånt kick at hun er overbevist om at hun kan gå hva som helst med stegjern på beina. Og så fikk hun 1 isklatreøks i julegave av mannen sin. Juhuu!
Jeg er litt nervøs. Det er liksom jeg som må ta ansvar denne gangen og det sammen med ei overgira dame som aldri har klatra is før, og likevel er i ekstase ved tanken. Jeg får i alle fall fiksa stegjern og ekstra isøks til henne. Utstyret jeg lånte til Heidi i fjor er ikke levert tilbake til Gunn enda, og det nyter AK godt av i dag.
Vi finner parkering ved brua på Uppstad. Og mens vi står med hodet i bagasjerommet og trer på oss klatreseler og stegjern, stopper en annen bil ved siden av. Det er Nils Rune og John. Jeg trenger litt støtte fra dem på at det er is i juvet som er sikker å gå, og får noen forslag. Poenget er visst å holde seg der sola aldri skinner. De vil videre et lite stykke og prøve noe brattere og lengre i en annen skyggside.
Vi trasker gjennom halvråtten snø bort til kanten mot elva. Nede på den ene siden er det bratte vegger med tynn, klar is. Den som ser greiest ut har en litt usikker uttopping. Jeg er veldig usikker. AK er optimistisk men hun har ikke peil. Vi går tilbake til den første lille skrenten innenfor parkeringen. Der ser vi til vår lykke et stykke is som er mer enn 5 m høyt og nokså slakt. Vi blir enige om å starte der.
Jeg krafser meg opp i snøen på siden av issklia og får hengt opp et topptau. Fram med øksene, nå skal det klatres!
Så instruerer jeg AK etter beste evne. Jeg har tross alt lært teknikk av Jon Haukåssveen, selv om det er 2 år siden og jeg nesten ikke har gått is siden. AK er ivrig og uredd. Hun har elendig økseteknikk men står støtt på taggene. Etter to topptauinger er hun klar for led!
Jeg kjøpte 5 isskruer i Paris påsken 2011. Jeg har 2 stk 16 cm og 3 stk 19 cm. AK har 2 stk 22 cm siden hun har vært i Chamonix og får rabatter på Aux vieux campeur. Vi snakker Black Diamond da. Det holder i lassevis for sklia vår. AK starter showet etter litt trening på skruteknikk. Og fikser leden uten problemer.
Vi er begge ganske høye etter å ha ledet opp den lille issvullen vår et par ganger hver og går bort til de islinjene som er en smule lengre og brattere bortenfor. Den nærmeste er kanskje 15 m og jevn og fin, men toppen ser ikke bra ut. Vi har veldig lyst til å prøve, men tør ikke.
Vi er gruelig fornøyde likevel, vi har gått på led første isklatredag i 2013!
Og AK er med på alt!