La Malet – en ekte klassiker

Første gang vi kom til Saint-Jeannet var i mai 2012. Vi ville ut i Les Calanques, oppleve kysten av Provence, og klatre hvis det gikk. I rockfaxen for Côte d’Azur (2010) fant vi en drøss med moderate ruter på baouen i Sainte-Jeannet. Vi merket oss bl.a. en gammel klassiker fra 1940, kalt La Malet. 13 taulengder og grad 5. Måtte jo være noe for oss?

Vel, en sjekk på nettet avslørte at den kanskje egentlig var en 5c. Det sto også at det fort ble en del veifinning på de lettere taulengdene og at man ikke burde klatre den uten å være komfortabel med tradklatring på 5c-nivå. For selv om ruta hadde noen faste installasjoner burde man altså ha med seg noen kiler og kammer – et «lite, standard rack». Vi slo det fra oss. Det var tross alt 13 taulengder. Vi hadde ikke klatret så mange flertaulengdere sammen, og aldri mer enn 6 taulengder, det var snille Via Lara med grad 4-. Jeg hadde klatret én tradrute på 5+, Pianohandler Lunds Drøm, mens C hadde perset på Gandalf, 5, med hjertet i halsen. Begge disse var på 3 taulengder og Lofoten-granitt.

La Malet ble lagt til side, til fordel for Sydpillaren på baouen, en mer moderne, boltet rute med 4 taulengder jevnt grad 5-/5.

Mai året etter er vi imidlertid klare.

• 

• 

Også i år starter vi i Kalankene og klatrer vi oss litt opp på bolter. Dette topper vi med en fin gammel klassiker i kalanken Morgiou; Le grand dièdre jaune, en solid, boltet 5-er på 5 taulengder. Da føler vi at La Malet er innenfor rekkevidde. Etter 3 fine dager i Kalankene tar vi veien til Saint-Jeannet, en time nord for Nice. Som i fjor har vi booket oss inn på Frog House, vårt økologiske drømmepensjonat i Saint-Jeannet.

• 

• 

Vi har altså Rockfaxen med sin versjon av La Malet, og beskrivelsen som vi har funnet på nettet (camptocamp.org), de er ganske forskjellige. På Frog House har innehaver Benoit en lokal klatrefører, L’escalade dans les Alpes-Maritimes, med mange flere ruter på baouen enn de andre kildene våre. Vi får låne den, og der er det sannelig en 3. variant av ruta, absolutt ikke helt lik de andre to. I den angis 3 taulengder på grad 5c. Det som var helt klart er at i Rockfaxen framstår La Malet langt enklere enn i de to andre kildene våre. Benoit sier at de lokale klatrerne sikkert hadde feilinformert Rockfax-folka med vilje.

Vi henvender oss til Philippe, innehaver av den mikroskopiske klatrebutikken i Sainte-Jeannet med pizzabule vegg-i-vegg. Han baker fantastiske pizzaer, og er prinsippiell motstander av Petzl. Philippe er en garva baou-klatrer, en lezard des baous. Rådet han har å gi er helt frigjort fra våre andre kilder: Nja, njo, noen ekstra kiler ja, litt grodd og rotete, kan gå feil, ellers veldig grei. Personlig tar han aldri med ekstra kiler, det er nok av pitons på ruta, mener han.

Jeg sender mail til AK, som tross alt er halvt fransk, og ber om en oversettelse av beskrivelsen på camptocamp. Svaret er veldig underholdende, hun har oversatt helt bokstavelig – det var klatring i både piper og peiser via en del spyd! Jeg noterer det jeg skjønner av oversettelsen hennes, sammen med det jeg klarer å forstå av føreren til Benoit. C tar ut sin lynskarpe sveitserkniv og skjærer ut siden i rockfaxen som beskrev ruta. Dette kompendiet putter vi i en plastlomme og så var vi klare.

22. mai står vi veldig tidlig opp, koser oss med den alltid like deilige hjemmelagde frokosten til Frog House, pakker en klatresekk, og går opp til Baou de Saint-Jeannet.

Innsteget til La Malet er et godt stykke opp på baouen. Vi tar oss opp noen lange skrenter av grad 2-3 før vi kommer fram til start, temmelig midt på den høye veggen.

• 

• 

At ruta er begrodd stemmer godt. Jeg står midt inne i et kratt når jeg sikrer C på første taulengde. Dermed er jeg opprispet allerede før jeg har begynte å klatre, men insisterer likevel på shorts. Greia med shorts er at du avslører for både deg selv og andre hva slags klatrer du er. Klatrer du lett og ledig skal du ikke være full av blåmerker og flenger etterpå. Men jeg er som regel det.

Mange steder, særlig i renner og diedere, klatrer vi innenfor både trær og busker. Det har to fordeler: skygge for sola og lite eksponering.

• 

• 

Som Philippe sa, det er pitons stort sett hele veien, og i lange partier kan vi bare se etter neste for å vite om vi er på rett spor. Så vidt vi kan se er alle andre ruter rundt oss utstyrt med mer moderne bolter. På mer utsatte partier prøver vi å vurdere om sikringen var bra nok. Disse pitonene er stort sett alle kittet inn i fjellet med boltelim. Vi antar at de brukes av de lokale klatrerne, sånne som Philippe, så vi velger å stole på dem og det er nok av dem.

Det er bare ett sted på ruta jeg føler behov for å bruke en kam mens jeg er på led. Senere finner vi ut at det skulle være på 3. taulengde, men vi har klart å få den som 4. Uansett er det jeg som havner i det bratteste opptaket på hele ruta, gradert til 3, der jeg klatrer opp et grovt dieder som smalnet veldig inn til høyre for en lett overhengende hammer. Her ble jeg stående å stange, det var ingen pitons å se men gode tak på selve hammeren. Det er 5 m over forrige sikring. Jeg bestemmer meg til slutt for høyre side av hammeren, og kjører inn en rød camalot så høyt jeg rekker før jeg bender på. Standplass er bare få meter over. Shorts-testen min går for alvor i vasken på dette partiet. C klarer ikke å gå så trangt som meg, så han velger venstre side. Det går like bra.

• 

• 

Det er spennende opp til midten av ruta også. I et annet dieder på det som normalt er sjette taulengde, holder jeg god fart og følger ei renne opp til ei fin hylle. Her er nok standplass, tenker jeg. Men jeg finner ingen pitons. Bak meg reiser 2 bratte, lett overhengende vegger seg, de ser altfor vanskelige ut. Det er dessuten moderne bolter på dem. Jeg studerer veien jeg har kommet opp og ropte ned til C. Vi skjønner etter hvert at jeg hadde gått for langt. Dessverre er det temmelig vrient å klatre ned samme vei. Jeg lager standplass i noen røtter på hylla, og sikrer C opp til han kan melde at han ser hvor ruta egentlig går videre. En travers skarpt av til høyre. Den bare durte jeg forbi. Så begynner C å sikre meg, og jeg får en spennede 5m nedoverklatring. Det går helt fint, det også.

Omtrent på dette punktet er det at vi legger merke til noe buldring ute i landskapet. Hele veien har vi hatt en mektig utsikt over liene ned fra baouen mot Vence og videre mot Nice og Antibes. Men etter hvert er den blå sommerhimmelen blitt tilslørt av grå regnskyer, og nå begynner skyene å buldre. Vi skjønner plutselig at et realt tordenvær er på vei, det har sneket seg inn på oss nordfra, fra bak baouen.

Da får vi fart på oss. Jeg bekymrer meg skikkelig for å skulle klatre 5c-taulengdene i regn. Det kjennes veldig utsatt å stå midt i den mest eksponerte delen av en 300 m høy klippevegg i regn og torden, og fortsatt ha 5-6 taulengder igjen. Men det viser seg at 5c-klatringen er riktig fin. Den er velboltet og har fine linjer. Jeg tar 2 taulengder i ett, og siden det blåser mer enn det regner, tillater jeg meg å kose meg på denne etappen.

C går den ikke så bratte men desto mer eksponerte 11. taulengden. Han syntes veien videre, rett over standplassen ser skikkelig pyton ut. Av en eller annen grunn er jeg i en viss flyt og finner klatringen morsom og grei. På toppen av 12. taulengde kommer regnet og vi avsluttet sikringen og får pakket ned tauet før det blir for vått. Den siste taulengden er grad 2 og vi skyndt oss usikret opp de siste meterne til toppen.

Vi har ikke med regntøy så det er bare å krysse toppen så fort vi klarer, mot landeveien ned til Saint-Jeannet. Søkkvåte trasker vi ned gjennom byen igjen, veldig fornøyde med å ha fullført, og at de provencalske værgudene har vært høflige nok til å gi oss arbeidsforhold så lenge som vi trengte det. Å toppe ut La Malet er en stor begivenhet for oss. 13 taulengder! Tordenvær! Mengder med veifinning og til dels feilmanøvere, men storslått og moro. Turen kan anbefales!

---

Etterord

I 2015 fant jeg et bilde av ruta. Det hjalp meg med å huske omtrent hvor de minneverdige passasjene var. Jeg fant også et ganske artig blogginnlegg om samme tur på weben. Her skriver gamlegutta som gjorde den turen om akkurat de samme problemene som vi hadde, bortsett fra at de løste dem litt annerledes og derfor i sum opplevde ruta som en god del mer krevende enn vi gjorde.
Det trange diederet der jeg satte en kam likte ikke de heller. Der jeg gikk feil men klarte å ta meg ned igjen, der gikk forfatteren virkelig feil. 5c-passasjen syntes de ikke var så ille, men turen over «nesen» på fjellet, der C likte seg så dårlig, den syntes ikke de heller noe om.

En annen britisk  referanse jeg fant, sier om lag det samme:
La Malet
5a, 13 pitches.
1) 3, 2) 3+, 3) 3, 4) 4, 5) 4, 6) 3+, 7) 4, 8) 5, 9) 4, 10) 5, 11) 3, 12) 3, 13) 2.
The first route on the cliff was put up way back in 1940, an impressive bit of exploration. The escape traverse out right, high on the cliff is easy but memorable.
Start up a short chimney that leads to the right edge if the prominent ledge at 20m. If in doubt about the line, follow the polish!
The first pitch tackles a short chimney down and left from the huge overhang of le Grand Toit. The first bolt is ringed with red paint. © ROCKFAX
Superb route up rh buttress of ‘La Grande Face’ (Saint Jeannet comprises 3 or arguably 4 extensive crags). Very exposed and quite serious in the upper reaches for the grade. Whilst mainly grade 4/5 we thought at least one of the pitches warrented 5+ and pitch 3 is more like 5 than the 3 given.
Whilst the route is in the new Rockfax Cote d’Azur we found the detailed topo in the French ‘L’escalade dans les Alpes-Maritimes’ invaluable (we took a photocopy of the relevent bits of both to avoid carrying 2 x bricks!).
You’d be moving to do it in the 3 hours given in the French guide as the route finding isn’t entirely trivial & there’s several significantly harder routes close by to create confusion. We took 6 hours. Fortunately the way down, in our case in the dark, is a bit of a motorway.