Stor dag på Storen
Første gang jeg hørte navnet Storen, kanskje i 1984, nevnt av en ingeniørstudent som drev med så eksotiske greier som å klatre i fjell. Veldig fjernt fra min virkelighet den gang. På en biltur over Sognefjell noen år seinere ble jeg klar over at Storen var Store Skagastølstind. Norges tredje høyeste fjell; 2406 moh. Rasten på Turtagrø i knall sommervær fikk en ekstra aura over seg.
I 2010 begynte jeg å legge planer for å realisere drømmene mine. Bl.a. skulle det gås ruter i Jotunheimen, siden jeg året før hadde lært å klatre på egne sikringer. Høyfjellet var likevel noe nytt for meg og det første forsøket på Storen gikk ikke i boks. Tross flotte forhold endte vi med å snu før vi nådde Hjørnet. Forsmedelig den gang, men en høyst normal historie om å prøve seg på Storen.
På den bomturen i 2010 lærte jeg en del. Om hvor løs sørflanken er, særlig når de vanlige snøfeltene mangler, hvor lett det var å gå feil når stier og varder går i alle retninger, hvor få damer det er som tar turen uten i følge med menn – og hvor tungt det kan være å snu uten å få fullført turen på en perfekt sommerdag.
11. august 2012 var C og jeg klar for å gå Storen sammen. Kvelden før la vi oss i telt ved Tindevegen, noen hundre meter fra Turtagrø. Værvarselet var godt og vi tillot oss en folkelig start, ca kl. 7 fra Turtagrø. På vei oppover dalen var stemningen trolsk, en tykk tåke lå over det hele og skjulte toppene for oss. Først da vi nådde Tindeklubhytta begynte sola å bryte gjennom. Etter en kort rast bar det videre opp ura til Skagastølsbreen. På Turtagrø hadde vi fått beskjed om at stegjern ikke var nødvendig, snøen på breen var fin. Det betydde lettere sekker, og det stemte godt.
På den forrige turen gikk jeg og G med stegjern og økser opp breen, for sikkerhet skyld. Vi la dem igjen på Bandet før vi gikk videre. Den gangen var det veldig lite snø. Den vanlige sprekken i toppen av breen var større da, og det var ingen snø på bandet og ingen snøfelt opp mot svaene. I år var forholdene mer normale og veifinningen langt enklere.
Storen sett fra Bandet 
Søre Dyrhaugstind sett fra Bandet
Ved Hytta på Bandet tok vi en rast, tørka våte klær, drakk og spiste. Det var ganske folksomt på fjellet allerede, telt fant vi hele veien fra Tindeklubhytta og opp til sørflanken.
Det ble i grunnen en litt lang rast ettersom sola begynte å varme og det ble riktig hyggelig der ved Hytta på Bandet. Men til slutt hadde vi fått spist ferdig, kledt oss om og pakka, klare til turen opp selve Storen.
Selv 2 år etter den forrige turen opp løsura uten snø, kunne jeg kjenne igjen enkelte steder og husket hvordan det var på den forrige turen. Å kunne gå opp det ferdige tråkket i snøfonnene var bare så utrolig mye enklere. Ingen veifinning og veldig effektivt. Men det var bratt opp snøen, så bratt at jeg var litt ukomfortabel innimellom, redd for å gli ut.
Ingen veifinning opp fra Bandet 
Effektiv stigning
Da vi kom opp på de berømte svaene fulgte vi bare strømmen av mennesker i alle aldre og fasonger, noen drevne andre ute av sitt rette element. Vi ble etter hvert gående sammen med en gruppe på vår egen alder fra Sunnmøre, mest fordi de tok samme valg og avgjørelser som oss. Jeg skjønte at det var ikke noen én rett vei gjennom dette terrenget. Og det var ikke til å unngå at 3er-klyving over sva føltes utsatt på en så høy fjellvegg. C var som vanlig trygg og uforferdet, mens jeg trengte å holde meg i en av slyngene hans da jeg skulle krysse en bratt renne etter ham.
Vi passerte under formasjonene der jeg hadde insistert på å lede opp med tau og kiler 2 år før, rett under den øverste rappellen. Nå klarte vi å holde mer til venstre og slapp løs ur, sikring og tau. Det var virkelig en nydelig dag i Norges mest storslåtte fjellheim. Og vi holdt god fart.
Plutselig nådde vi Hjørnet. På veien hadde vi passert ganske mange mennesker og rett foran Hjørnet var det mange som satte seg ned for å raste. Det ville jeg også, men C sa lavt til meg at nå lønte det seg å komme fortest mulig inn i Heftyes renne, så vi gikk forbi de fleste rasterne før vi satte oss ned selv.
Rast ved Hjørnet 
Klar til å gå fra Hjørnet
Vi spiste så raskt jeg orket og la ut tau og rigget opp så kjapt vi klarte. Det var veldig lurt. Fordi vi opptrådte sånn, fikk vi gå forbi noen som egentlig var før oss i køen. Det var nemlig kø her hvor den egentlige klatringen begynte.
Jeg fikk æren av å lede første taulengde. Et skritt ut rundt det trygge Hjørnet og ut på en skrå hylle. Jeg satte en kile i starten av hylla, for det var atskillig luftigere på denne siden av Storen. Foran meg lå de berømte galleriene og nedenfor strålte Midtmaradalsryggen i solskinnet. Men det var greit å følge hylla, så jeg satte ikke flere sikringer før jeg kom opp på Knortesvaet. Der satte jeg en kam og så var jeg berget opp på standplass under Heftyes renne og kunne sikre C etter meg.
Det var da jeg ikke fant bremsen, min kjære reverso, den var sporløst borte. Ikke i selen og ikke i sekken. Jeg ble kald og varm. Så kom jeg på alle tyskerne jeg så bruke karabin med bremseknute da vi var på Mallorca. Uten å si noe til C tok jeg min største karabin og knøt tauet på. Det gikk strålende og jeg var ekstremt fornøyd med meg selv.
Standplassen under Heftyes renne var stor og komfortabel. Det var et taulag der fra før som ventet på noen foran seg igjen. To kraftige karer godt og vel på vår alder, med minst 20 år gammelt tinderanglerutstyr. Da vi hadde byttet rundt på utstyret vårt for at C skulle lede videre, fikk vi gå foran dem. De sa de var litt rustne, det var en stund siden sist de hadde klatret, og helt ærlig var de nokså spente på Heftyes renne. De ville se hvordan vi taklet den.
Det var både bratt og glatt mellom hylla vi sto på og bunnen av renna. Jeg klarte akkurat å strekke lengste hånda inn i den, så jeg var også spent på hvordan C ville takle dette. Han brukte tid på å finne ut hvor han kunne plassere føttene, men plutselig var han i renna. Da det ble min tur til å følge brukte jeg ikke mye tid på hva jeg skulle støte mine lette fjellstøvler mot, og det gikk forbløffende greit å komme seg opp.
Opp den trange renna og så videre i slakere formasjoner. Jeg ledet den siste taulengden opp mot øverste rappell. Lett klyving.
Da vi tok oss inn i skaret mellom fortoppen og hovedtoppen ble jeg litt skeptisk. Åpent og luftig ut til sidene og veggen vi skulle opp var et sva. At skaret utgjør toppen av henholdsvis Tandbergs og Andrews renne kom jeg ikke på. Det gikk imidlertid veldig greit å komme seg opp til hovedtoppen.
Så sto vi ved varden på toppen, aldeles alene, og skuet ut over hele den praktfulle Jotunheimen. Vi var bare så utrolig heldige med været! Etter en fotoseanse satte vi oss ned i gropa ved varden og spiste resten av nista.
Det var lunt og godt i nistegropa på toppen, men ganske underlig å sitte der i en halvtime uten at det kom noen andre opp. Da det var på tide å returnere ned skaret ble jeg nervøs igjen. C måtte gi meg en liten tautamp å holde i mens jeg klatret ned. Det gikk selvsagt kjempegreit. Så spaserte vi over til toppen av første rappell, en stor rampe med en diger slyngehaug på. Der var det ganske fullt fra før. Vi måtte stå litt inne på hylla og vente en stund. Så kjente jeg faktisk han ene av de 4-5 som skulle rappellere. En kristiansander som hadde vunnet føringstur med Mamut i en eller annen konkurranse. Gjengen var totalt uniformert i svarte og røde Mamutklær.
I nistegropa på toppen 
På vei ned øverste rappell
Tida gikk før det ble vår tur, likevel var det ingen som tok oss igjen. Det var underlig.
C rappellerte først, så bandt han inn bremsen sin så jeg kunne få den opp og bruke på min rappell. Topprappellen var like luftig og fin som vi hadde hørt på forhånd. Og endte rett ved køen inn mot Hjørnet. Og der fikk vi høre litt av en historie. Det satt folk der som hadde ventet i 4 timer! Med andre ord satt de der før vi kom opp og glatt smøg oss forbi Hjørnet! Det var visst et taulag som hadde slitt så med Heftyes renne at køen bare vokste og vokste. Til slutt hadde de gitt opp og klatret ned igjen til Hjørnet! Vi hadde en idé om hvilket taulag det var.
C i bunnen av øverste rappell 
Jeg setter andre rappell
Herfra og ned gikk det radig. Jeg insisterte på å bruke den nederste rappellen også, det var ikke så nøye for C. Snøfeltene ned føltes enda luftigere enn opp, men snøen var dyp og det gikk veldig greit. Etter hvert som vi kom nedover ble det enda varmere og ved Tindeklubhytta tok vi en siste skiftepause. Da fant jeg bremsen min helt i bunnen av sekken. Jaja.
15 timer brukte vi, tross noen lange pauser.