Monsterwand

Helt siden vi begynte å legge inn data i førerappen til Stig-Atle har navnet Monsterwand svevd i bevisstheten min. Det er jo et kult navn da. Men hvor denne monsterveggen var hadde jeg dårlige  begreper om inntil fornylig.

Det var Morten som festet en viss tillit til meg etter en vellykket bestigning av Skråstaddiederet, der vi hadde hver vår trad-newbie i tau og taulagene gikk butt-i-butt for å optimalisere kompetanse-overføringen. Han kom etterpå og lurte på om vi skulle ta en boltet flertaulengder sammen. Trygg og glad eller noe på Monsterwand.

Trygg og glad gikk jeg seinest i fjor, så Monsterwand måtte det bli. Jeg fikk tips om å slå opp i Setesdalsføreren for mer info. Og ganske riktig, Monsterwand ligger ved Riksveg 9, rett sør av Valle sentrum. Boltet opp med 5 lange ruter på moderat nivå, samt 1 tradrute.

Den best kjente av disse rutene er Jotun. 14 taulengder og gradert 5+. Det var den Stig-Atle og Espen gikk høsten 2014 da de testet ut Monsterwand. Stig-Atle husket den bare som flott, med en gedigen utsikt fra toppen. Jeg ble litt spent, for jeg har mistet motet på Setesdalssva av grad 5+ før. Det meste er boltet av tyskere, først og fremst Hans Weninger, som har gitt ut klatrefører for Setesdalen. Den tyske svaklatrekulturen er imponerende og graderingen både til å bli glad og redd av. Jotun er gradert 5+ E2. 5+ er vanskeligste klatrepunkt. E2 betyr «runouts inntil 1 grad under graden».

Jeg hadde klart å grue meg for den 5+ klatringen på forhånd. Heldigvis viste føreren at det bare var 1 taulengde på 5+, faktisk var halvparten av taulengdene på 3-tallet. Til gjengjeld var alle på ca 60 m, så det ville bli plenty med runouts. På vei oppover pønsket jeg derfor ut at Morten burde ta første taulengde for å ende opp med 5+-taulengden.

Morten var supergira og selv om han måtte innrømme at han ikke hadde klatra så mye sva og flertaulengders bolt, så var han sikker på at Jotun ville bli en gild tur. Han tilbød å kjøre og ta med 2 tau i tilfelle rappell. Jeg tok fri fra jobb på en av de fineste sommerdagene denne junien og pakket en svært lett sekk med vindjakke, niste og camelback. Morten hentet meg kl 7.30 og så var vi på vei.

Langt oppover riksveg 9, rett før Valle sentrum, der ligger Sandnes. Og på andre sida av Otra – Flåni på lokalt – ligger 2 digre svavegger og skinner mot den som gidder å løfte blikket fra veien. Vi stoppet og tok den sørligste av dem i spesielt øyesyn. Den er imponerende. Vi så også mange store sig og ble spente på hvor tørre disse egentlig var.

Kort etter hadde vi svingt i krysset mot Berg og kjørt nedover igjen på andre siden av Flåni, til enden av veien, midt i ei eng. Der fordelte vi utstyret oss i mellom før vi vandret av sted for å finne innsteget.

• 

• 

---

Sola stekte i den blanke veggen og allerede ved start stilte jeg i det nærmeste en bikini jeg klarte å komme. Mortens skuldre og rygg måtte bakes inn i faktor 30 siden han fortsatt var ganske vinterhvit.

Heldigvis aksepterte han å ta første taulengde, enda jeg hadde avslørt min falske plan med hensyn til cruxet og irettesatt ham for å ta med to heltau på en svarute.

• 

• 

Det ble omtrent en sånn tur som jeg hadde sett for meg, bare bedre. Veggen var utrolig jevn og kompakt, og den sparsommelige boltingen var helt perfekt. I 3-partiene var det jevnt over 2 bolter på 60 m. Det var helt greit. Selv på min første taulengde, der jeg aldri fant bolt nr 2 fordi den var ute i ett av sigene. Med 2 heltau på slep over 50 m runout var jeg ganske glad for at det kun var grad 3. Der veggen reiste seg sto boltene desto tettere. Meget betryggende.

---

Utsikten var suveren, etter hvert som vi vant høyde i veggen så vi mer og mer av dalen til hver side. Sandnes der nede under oss lignet til slutt på utsikten fra et fly.

Jotun holdt seg pent til siden for alle sig. Den ene eller andre siden. 4-klatringen var også fin og 5-klatringen var kortere opptak. Morten syntes cruxet var spennende men klatret det med bravur.

• 

• 

---

Det var en nydelig sommerdag og vi hadde heldigvis rikelig med vann å drikke begge to. Stig-Atle hadde sagt at sola forsvant før lunsj, men det stemte dårlig. Veggen er sørøstlig vendt og han gikk ruta langt ut på høsten. Nå i juni skinte sola i veggen helt fram til kvelden.

På de siste taulengdene flatet veggen ut igjen og vi spaserte uanfektet opp til toppen av de 14 taulengdene.

• 

• 

---

Der spiste vi resten av nista sammen med to tyskere som hadde fulgt etter oss opp ruta. Den ene av dem var en sterking som var helt uvant med sva og derfor ikke hadde likt turen så godt. På standplassen til 5. taulengde hørte jeg ham under meg: «Nur zwei Bolte??»

Vi satt også og funderte på om vi skulle rappellere ned igjen. Føreren sier nemlig ingen ting om returen, og på bildet er det ikke vist rappell-mulighet, så dette hadde vi ikke planlagt på forhånd. Men på vei opp så vi jo at det var ringbolter på alle standplasser. 14 rappeller er unektelig tidkrevende. Returen til fots måtte i tilfelle gå i en slags skogkledt renne mellom de to svaveggene. Den så bratt ut, og så bred at vi forsto at det kunne bli veifinning. Vi veide for og i mot. Så bestemte vi oss for å gå ned. Det kan jo bli spennende, sa Morten.

Han fikk helt rett. Vi måtte rappellere 2 ganger og gikk temmelig bratt og utsatt innimellom. Ren veifinning hele tiden og ganske underholdende. Som Morten konkluderte etterpå: minst like morsom ned som opp.

---

• 

• 

---

2 timer tok det. Gad vite hvor lang tid 14 rappeller hadde tatt. Men det hadde jo vært en ganske kjedelig løsning. Da vi var vel nede igjen var vi fryktelig fornøyde med både ruta og oss selv. Anbefales!