Torfinnstindene fra vest

Sommeren 2013 ligger vi som vanlig og venter på været med base i Oslo. Litt før 20. juli åpner det seg et flott værvindu i jotunheimen, og vi drar av gårde grytidlig på morgenen, direkte til Bygdin og båten som går til Torfinnsbu kl. 10. Målet er Torfinnstindtraversen fra vest.

Det er en vindfull men strålende dag. Vi setter opp teltet litt bortenfor Torfinnsbu, og spiste et godt måltid før vi gjør oss klare til å gå. Vi er også innom hytta og hilser på. Forteller hva planen er, og spør etter et siste tips om riktig renne ned fra østtoppen.

Hadde vi valgt den vanligste veien over traversen, fra øst mot vest, hadde vi kunnet begynne på oppstigningen til nærmeste topp, Øystre Torfinnstind, direkte fra teltet.  Men den veien blir det ikke mye klatring, bare en haug med rappeller. Det derre med renna opp til Øystre Torfinnstind er visst en greie som mange sliter med. Det som ser opplagt ut nedenfra ender i noe helt ugåelig og man må passe på å gå over til naborenna på riktig tidspunkt. Dette hadde C erfart på tidligere turer østfra, så han er nøye med å sjekke det ut før vi startet å gå.

Vi startet turen med å følge stien langs vannet til Nybue før vi begynner å skrå oppover Langedalen  for å nå skulderen opp mot den Vestre Torfinnstind. Det er drøyt men lettgått terreng. Over oss reiser Torfinnstindene seg som en jettekrone.

• 

• 

Etter hvert når vi ura og snøfeltet nedenfor Vestre, og tar en liten rast.

• 

• 

Vestre Torfinnstind er 2085m høy. Den blir litt luftig på toppen, men er grei å gå opp på. For å komme videre til Midtre Torfinnstind må man klyve ned i et skar mellom de to toppene. Der velger vi å rappellere ned.

• 

• 

Dette skaret er ikke mye hyggelig. Vestveggen til Midtre Torfinnstind er der klatringen finner sted, og de som kommer østfra dratter ned 3 rappeller her. Vi står i bunnen av skaret, i dyp kald skygge og hylende vind. Over oss reiser det seg en knortete vegg med masse formasjoner men ingen opplagt linje. Klatring på grad 4 et sted. Høyt opp til første tak, vanskelig å se noen god sikringsmulighet. Ut mot høyre ser vi et par lave rappellfester. Jeg vantrives og avslår å klatre først, slik planen egentlig var. Jeg er en evig pyse. Heldigvis er ikke C pysete. Han er mye mer vant til høyde og eksponering enn jeg, antagelig mindre pysete uansett. Han bare klatrer i vei. For en mann!

Den neste klatrepassasjene er ikke like bratt og vi velger å klyve usikret over den. På ett punkt kommer jeg for langt til høyre i kanten vi følger, og får nesten panikk når jeg skjønner hvor luftig det er under meg. Toerklatring du liksom!

Den siste hammeren opp Midtre byr på klatring grad 3 og det er igjen C som må til pers etter at vi har forlest oss på info om et bøttetak oppi der som skal være kinkig å finne (iflg. Norges topper over 2000 m).

• 

• 

Midtre Torfinnstind er 2110 moh. Strålende utsikt i den friske vinden og resten av turen lar seg gå uten tau. Det er visst nok vanlig å rappellere ned en del Øystre Torfinnstind når man skal videre til Midtre.

Her klyver vi opp usikret. Øystre Torfinnstind er 2120 moh. Nå begynner vi å møte andre mennesker – de fleste går visst bare østtoppen og ikke traversen denne dagen.

Turen har tatt sin tid og vi holder tempoet oppe når vi begynner på renna ned fra østtoppen. Den var langt brattere og luftigere enn jeg hadde trodd. Lang er den også. Mye løsgods, så vi er glade for at det er så få andre her denne kvelden, og at alle de er under oss.

Når vi hadde funnet riktig sted å krysse over til høyre er i grunnen turen i boks. Det tar riktig nok enda en god time før vi er nede ved teltet igjen, og jeg kan i alle fall kjenne at dette har vært en bratt og intens tur.

Vi har brukt 9 timer alt i alt. Turen anbefales!