Mot sola mot kvelden

Mot sola mot kvelden

august 22, 2015 3 By @Siw

2005
Mot sola var den første ruta jeg hørte om på Hægefjell. Men den aller første turen min på Hægefjell var i tau bak Nils Rune, og han var fullt villig til å dra meg opp Mot sola. Det var jeg som overhode ikke ville, aller første gang jeg skulle gå mer enn 1 taulengde, i min andre sesong med uteklatring. Jeg vedkjente meg fortsatt en sabla høydeskrekk. Gå 8-10 taulengder med crux på 6- når jeg aldri hadde vært mer enn 22 m oppe i klatretau, og knapt klatret 6- inne?? Tro’kke det. Det ble Via Lara.

2011
Siste helga i mai ble jeg med på CKK-tur til Hægefjell og fikk plutselig en klatrepartner som kjente ruta og ville gå den med meg. Jeg hadde klatret trad i 2 somre og var absolutt med på notene.
Det ble sånn at vi traverserte over svaet der de to første taulengdene går en strålende sommerdag og klatret de 8 neste slik at jeg tok den første og den siste. Den første ble delvis 3. og delvis 4. taulengde. Altså noe 5+ og det hardeste jeg hadde klatret på kiler til da. Den siste taulengden var heldigvis grei, men startet med et kinkig opptak på noen meter, som jeg husker godt fordi det var vanskelig å skjønne hvordan den skulle klatres. Jeg løste den til slutt. Da vi toppet ut på den turen sa E til meg at den turen leder du selv neste gang. Det trodde jeg ikke på. Jeg hadde nok styrke og teknikk til det, men det var passasjer der som gjorde meg svært nervøs. Særlig svatraversen som endte i en hengende standplass og den traverserende sprekklatringen over den igjen.

I mellomtiden
På senere turer til Hægefjell har jeg alltid stått og myst mot denne ruta og drømt. Du ser den så lett fra campen. Det er alltid aktivitet på den. Er vel den nest største klassikeren, etter Via Lara. Fra parkeringsplassen kan du lett høre dem som er oppe i veggen og roper. En gang var det noen som ropte så skrekkelig at vi var flere som begynte å gå bortover veien mot innsteget for å sjekke om alt var i orden. Den neste timen ble vi litt lei av høre «Tau! Meeer tau!!». Mang en gang har jeg også fulgt med på taulag som blir stående og stange foran svatraversen. Det er visst helt vanlig å psyke ut der.


2015

Året begynte heller dårlig med en skadet skulder. Antagelig var det «frozen shoulder» og jeg klatret ikke fra oktober til april. Men etter påske fikk jeg en kortisonsprøyte som «fikset alt». Rett etter dro jeg på jentetur til Bohuslän og i pinsen dro vi til Wales og klatret trad. Jeg fikk en myk og fin start på utesesongen som samtidig ga meg god psyke på led. Jeg klatret ikke hardt men med stort overskudd. Og på tross av nesten klatrefri sommerferie gikk det riktig bra da jeg begynte å klatre på bolt utover sensommeren. Selvtilliten steg som en rakett.

Dermed bestemte jeg meg og inviterte C med på bestigning av Mot sola. Jeg hadde ikke ledet særlig mye 5+ på kiler etter 2011, men jeg ledet litt 6 på bolt og hadde bestemt meg. Jeg hadde troa.


22. august
Grytidlig lørdag morgen kjørte vi fra Kristiansand. Vi ville gå Mot sola denne dagen, og hvis vi kjente for det, Gone with the weed dagen etter.

Det var en praktfull dag og derfor ganske underlig at det ikke sto mer enn 5-6 biler på parkeringsplassen ved campen. Vi kom omtrent samtidig med et par jeg tilfeldigvis hadde hilst på i Kristiansand bare noen dager før. Vi fortalte hverandre våre planer og så gikk jeg og C av gårde mot innsteget.

Det var ikke akkurat en alpin start. Da vi nådde svaet i bunnen av ruta var klokka halv 12. Vi tok på oss utstyret og myste opp ruta.


Jeg følte meg ganske spent. Ca. 8 taulengder og mye vedvarende 5+. Visste at dette var den største utfordringen på kiler jeg hadde tatt fullt ansvar for hittil. Det vil si. Jeg håpte at C skulle ta svatraversen. Den hadde jeg bare ikke lyst på . Ellers følte jeg meg veldig klar for det som skulle komme.

Usikret over introsvaet og fram til en ganske naturlig start på linja. Dermed skippet vi de to første taulengdene som er på 4-tallet.
Vi trodde vi hadde skippet 3, men da C ledet opp første taulengde, trengte han mer enn en taulengde for å gå i land på «storhylla», så han ledet nok halvannen taulengde, siste del var drøy 5+-klatring.

Da jeg overtok fikk jeg virkelig kjenne på vedvarende 5+. Det var flott klatring og velsikret. Men jeg slet med å skjønne hvor standplassen skulle være, det var ingen tydelig formasjon å se etter. Det endte med at jeg satte standplass da jeg gikk tom for sikringsmidler til dobbeltsprekken ruta følger. Jeg kunne i det minste stå på ett bein så det var ikke en direkte hengende standplass.

C fortsetter opp vår tredje taulengde.

C fortsatte og koblet nok en gang et par taulengder sammen. Da var vi plutselig innunder cruxet. Som jeg husket godt fra 2011 og hadde en løsning på. Spennende å lede 6- for første gang på kiler. Løsningen virket denne gangen også!

Jeg må innrømme at jeg proppa crux-passasjen med kammer, akkurat det er halve løsningen for meg. Resten var riktig fotplassering over kanten. Det var ellers morsom og fin klatring over framspringet.

Jeg fortsatte fram til bunnen av den berømte svatraversen og lagde standplass rett under, for at C skulle gjøre jobben som jeg ikke hadde lyst på. Egentlig skal det være hengende standplass midt ute på svaet, men da jeg så sildrebekkene over det svaet, trakk jeg meg.

C er ikke en som trekker seg. Sånn uten videre. Han gjorde jobben, og passerte bolten som man vanligvis setter hengende standplass i, for han hadde jo nettopp begynt. Det stykket han da gikk er det virkelig cruxet i mitt hode.

Gult tau langt inn i hjørnet ved svatraversen. Blått via noen få gode sikringer over bolten.

Etter å ha fortsatt opp rundt «hjørnet» på svaet og møtt det siste seriøse 5+-opptaket, satte C strek, lagde hengende standplass og sikret meg opp. Han hadde fått nok sa han. Det hadde nesten jeg også, men denne gangen var det jeg som måtte gjøre jobben.

Jeg kranglet meg opp de neste 10 meterne eller hva det var, og så ble det plutselig mye lettere og jeg sto på en lett skrånende gresshylle med et bratt sva over. Den hylla husket jeg fra 2011. Det var der jeg hadde startet leden på den siste taulengden og strevd en del med å finne løsningen før jeg plutselig fikk det til. Over der igjen visste jeg at det var en riktig hyggelig tur opp til topphylla.

Jeg satte standplass ved hylla og sikret C opp. Værsågod, denne har jeg klatret før, nå kan du lede den, erklærte jeg. Jeg var sikker på at vi var så godt som oppe. Herfra var det bare barnemat.

C var skeptisk. Han likte ikke den polerte veggen med den dype off-width sprekken. Som jeg i 2011 strevde han med skjønne hvordan den skulle gås.

Men han hørte selvsagt på meg som jo hadde ledet opp der før. Satte en god rød camalot dypt inne i sprekken og gikk på. Og sa: Dette liker jeg ikke! Og gikk på igjen. Og sa: Dette går ikke! Og så falt han.

Han falt skikkelig, snurret rundt og landet på hodet rett ved føttene mine. Vi ble ganske sjokkert begge to. Jeg hadde sett at han klasket den ene siden inn i veggen og spurte om han hadde slått seg, men det benektet han. Jeg trodde ikke helt på han. Men det var klart at han ikke ville prøve igjen. Det måtte jeg gjøre.

Jeg var litt preget av hendelsen, men husket hvordan jeg hadde gjort det for 4 år siden og satte til. Og kjente at veggen var for glatt. Jeg prøvde å bruke kanten av sprekken som et slags undertak, i en slag layback. Det virket ikke. Men jeg hadde jo gjort det før!?

Jeg gikk bare på. Og plutselig hadde jeg falt. Jeg merket ikke fallet. Jeg lå bare plutselig ved føttene til C. Bare at jeg kunne kjenne med en gang at jeg hadde slått meg. Det sa svupp i den ene ankelen og jeg klarte ikke å reise meg. C var fra seg og jeg var rystet.

Det var høyresiden min som hadde fått juling. Høyre hånd hadde på en måte klappet sammen, høyre ankel hadde hevelser som to tennisballer. Jeg kunne ikke holde i et tau med to hender. Jeg kunne ikke stå på den ene foten. Det var ikke vondt men jeg var utspilt.

C og jeg har vært på kameratredningskurs, en hel helg med Halfdan. Vi tenkte og diskuterte. Ønsket at jeg på en eller annen måte skulle komme meg opp den siste taulengden og så på en eller annen måte hele veien ned av fjellet. Vi skjønte ikke hvordan.

Vi var heldigvis så langt oppe i veggen at det var mobildekning.
Jeg ringte Nils Rune. Da han skjønte situasjonen ville han sjekke med bekjente om en mulig redning. Men det var blitt kveld og Hægefjell er langt unna alt. Vi forberedte oss på å overnatte på hylla vår. Visste at det ville bli ca 8 grader på natta og at vi var litt vel tynnkledte. Men vi hadde vann, joggesko, ullgensere og vindjakker. Vi kom til å overleve.

Nils Runes bekjente skar igjennom. Ring politiet. Det er de som bestemmer hvordan dette skal håndteres. Nils ringte og forklarte på vegne av oss. Og plutselig ble jeg oppringt fra hovedrednings-sentralen på Sola. De ville vite nøyaktig hvor vi var og om hylla vår var stor nok til at en redningsmann kunne lande på den. Det kunne vi bekrefte. Ok, det kommer et redningshelikopter fra Rygge om tre kvarter. Vi gapte. Og skjemtes litt. Og ble veldig letta.

Så ringte helikopteret og ba oss rigge klart så en redningsmann kunne gå inn i vår standplass og at den deretter kunne rives raskt. Vi gjorde også avtale om at de bare skulle sette oss rett ned på parkeringsplassen ved campen, så kunne vi kjøre til legevakta selv. 40 minutter senere kom seakingen langs sørveggen av Hægefjell omtrent i vår høyde. For et syn!

Klokka var nesten ni og vi skulle slippe å sove på hylla høyt oppe i fjellveggen. Men, wiren til redningsmannen virket ikke som den skulle! Vi så det selv. Helikopteret hang utenfor oss en lang stund, så fløy det plutselig bare vekk.

Etter hvert fikk vi beskjed om at et nytt var på vei. Da var det begynt å bli mørkt. Vi hadde hodelyktene våre klare, som forrige gang, og blinket som gale da vi så det neste helikopteret komme langs fjellsiden. Det satte en vanvittig lyskaster på oss og hele fjellsiden rundt oss. Rotorene lagde stiv kuling, motoren bråkte så vi ikke kunne høre hverandre og ut av lyshavet over oss kom det sirklende en mørk skikkelse i enden av en syltynn wire. En kommandosoldat! Hjelm og vest var proppet med dingser og hele fyren så ut som han kom direkte fra Afghanistan. Han fikk sparket seg inn på hylla, føyset meg unna da jeg ville gi han en selvforankring, hekta seg inn i standplassen med en diger industrikarabin, svingte rundt mot fjellveggen ved siden av, satte på en 1000-meter han hadde i panna, dro ut ett eller annet fra brystet – og så sa det «ra-ta-ta-ta» og der hadde han sin egen borrebolt på plass. Hektet seg over i den, og snurret rundt mot oss igjen. Vi var himmelfalne.

På null komma null var jeg hektet over i wiren og på vei opp. Der hang jeg og svirret i enden av en tynn ståltråd, i min egen klatresele, den som jeg så smått hadde begynt å lure på om burde byttes ut… Det er ikke nå den skal gå opp i sømmene! tenkte jeg. Mens jeg ikke så opp, for der ble jeg bare blendet, og ikke så ned, for dit var det temmelig langt, men bare kikket rett framfor meg, og dermed kunne se den flott opplyste veggen, med resten av siste taulengde på Mot sola. En riktig hyggelig taulengde som vi skulle gått for flere timer siden. Avslutningen på den solskinnsturen vi hadde planlagt.

Det tok faktisk litt tid å komme opp i seakingen. Inne i den var det varmt og mørkt og bissi. Et mannskap på 5 i en så liten kabin! Litt etter kom C og redningsmannen. Vi fikk øreklokker og mikk og ble sittende litt for oss selv mens de holdt på rundt oss. Effektivitet!


Jeg skal gjøre resten av historien så kort jeg kan. Vi ble satt av midt i elvesvaet nedenfor parkeringsplassen. Der fikk vi takket mannskapet og redningsmannen vår roste oss for at vi hadde hodelykter med (selvsagt, det har vi jo alltid). Så forsvant de.

Fra parkeringsplassen kom de få klatrerne som var der løpende og visste ikke hva godt de kunne gjøre for oss. Jeg ble båret til bilen og så sa vi takk og farvel og C stakkar måtte kjøre hele veien tilbake til Kristiansand. Da var klokka blitt 23.

Klokka halv fem på morgenen kunne vi endelig kjøre hjem fra sykehuset, etter røntgen og gipsing av høyre hånd. Bruddet i høyre håndledd var rent og ukomplisert. Høyre fot var visst bare kraftig forstuet. Jeg kunne ikke bruke krykker.

Vi kom i seng nøyaktig 24 timer etter at vi hadde stått opp for å gå Mot sola. Det er vi ennå ikke ferdig med.


Dagen etter ringte de fra Rygge og ville ha navnene våre til loggen sin. Jeg takket igjen, kommenterte effektiviteten og at han redningsmannen så ut som en kommandosoldat. Nei, sa han på Rygge, vi er ikke hæren, vi er kavalleriet.

Jeg er dypt takknemlig og full av respekt over den jobben redningshelikopterne gjør. La dem få nye helikoptere!


Update 2020

Februar 2020 ble jeg oppringt fra 330-skvadronen. De hadde opprettet en Facebook-side og funnet beskrivelsen min av redningsaksjonen på bloggen her. De lurte på om de fikk legge ut en rutine-video fra aksjonen sammen med et utdrag. Vi ville bli sladdet.

Her er link til innlegget deres


Mot sola Topo
Vi brukte «Gå Telemark»-føreren da vi klatret. Her er en nyere rutebeskrivelse som stemmer temmelig godt med måten jeg og C gikk på.