Endelig en tur til Skogsøya

Skogsøya ligger ytterst av øyene vest i Øksnes kommune i Vesterålen, rett utenfor tettstedet Myre. Faktisk er kommunen oppkalt etter kirkestedet Øksnes på øya, og Skogsøya var selve tettstedet i området til langt innpå 1900-tallet. I 1930 hadde øya et sted mellom 400 og 700 innbyggere, i dag er det færre enn 20 fastboende der.
Skogsøya er den største av øyene vest for Myre, og omtrent den eneste i det øyriket som ikke regnes til Øksnes Vestbygd.
Skogsøya har mye fjell, det høyeste heter Stigkollen og er hele 707 moh.

I fjor sommer padlet vi ut til de største øyene i Øksnes Vestbygd, og besteg Tindstinden på Tindsøy og Blåtind på Dyrøya, men det ble ingen anledning til å besøke Skogsøya. I år bød anledningen seg under ypperlige forhold.

Vi var tre i følge og bestemte oss for å starte fra ei brygge to nes nord for steinbruddet i Steinvikbogen, innafor Stavøya og holmene sør av Sommarøy. Derfra kunne vi padle i temmelig rett linje langs sørsida av Skogsøya. Vi fikk et lite glimt av Sommarøy og den bissi havnesida inn mot Myre, før vi drev bedagelig inn langs øya vi ville besøke.

Et stykke fikk vi følge av en stor tråler som kom fra Myre. Den passerte heldigvis i god avstand. På et annet stykke forfulgte vi et par niser. Vi så og hørte dem, men hadde ikke sjanse til å komme nærmere.

Kirkestedet Øksnes var den første bebyggelsen vi kom til. Rart å tenke på hvor viktig dette var historisk sett.

Det var nydelig å gli på det blanke havet med alle disse kvasse tindene rundt oss. Ut mot vest kunne vi nyte synet av øyene i Øksnes Vestbygd. Ytterst sukkertoppen til Tindstind på Tinden, innenfor den takkete toppen til Blåtinden på Dyrøya. Bak lå tinderekkene ut fra Møkland i Bø.

Sola var varm og det var bortimot vindstille. og vi fortsatte inn og ut langs nes, bukter, holmer og strender til Breistrand. og etter hvert Tunnstad, det som ser ut som et ordentlig tettsted på denne sida av øya.

Vi padlet inn til en flytebrygge på Tunnstad da vi så en nyrestaurert kjeks n Nordlandsbåt). Eieren kom ut da han så oss og vi fikk en liten prat. Han kalte den for en «tororing». Den kan ros av både en og to personer og er en god robåt. Og den kan seiles med råseil og sneseil.

Vi prøvde å padle videre på innsiden av Tunnstadøya, men sjøen fjæret og det var bare C som akkurat rakk det før det ble for grunt. Jeg og brodern måtte padle rundt. Vi fortsatte på innsiden av Tunnstadholmen og rundet inn mot Hjellsand. Der padlet vi strakt over bukta til neste nes, der en flott sandstrand lyste på andre siden.

Her krøp vi ut av tørrdraktene, rastet, og studerte på hvordan vi skulle komme oss opp på Stigkollen, Skogsøyas høyeste fjell på 707 moh. Kart vi fant på nettet indikerte sti opp i et skar for så å følge ryggen mot nord. Vi bestemte oss for å se etter stien.

Det viste seg veldig knotete å finne den stien. Vi fikk gått oss en ganske lang tur, men noen lur vei fra de søkkvåte myrene i Hjellsandvika og opp i Solskardalen fant vi ikke. Vi kunne nok fulgt retningen gjennom terrenget, men med den motstanden våte myrer, tett kjerr og urete lier typisk kan by på, var vi ikke lenger så fristet. Et stykke ut på dagen var det blitt også, og vi skulle jo padle et godt stykke videre, så vi ga oss. Vi trasket tilbake gjennom myrer, fjæresteiner og den vakreste blomstereng og var ikke så lei oss. Nord-Norge på sitt beste uansett!

Nede på stranda var det i mellomtiden blitt svært langt ut til vannet. Kajakkene måtte bæres over sleip tang og store steiner, så det ble litt styr å finne beste vei ut. Litt moro var det også!

Vi padlet videre et stykke ut i Hjellsandbukta, men nå begynte havet på yttersida å merkes. Det var tyngre dønninger og vi begynte å se på klokka igjen. Sånn ble det. Ikke tid til å gå opp på Stigkollen og ikke tid til å padle rundt hele øya.

Fra start og til stranda vår hadde vi padlet en mil. Hjemover padlet vi strake veien, og det gikk fort og lett på det blanke vannet.

Nok en nydelig sommerdag i Vesterålen. Kvelden nøt vi på terrassen heime.