Klatreboms i Lofoten

Sommeren 2010 var det ett år siden jeg hadde vært på en hel ukes tradklatrekurs i Lofoten. Siden var det blitt minimalt på klatring på egne sikringer. Jeg kjente ikke mange som drev med det i Kristiansand, så i en viss desperasjon dro jeg alene på 2 ukers sommerferie til bestemor-huset i Vesterålen, med et håp om å komme ut i Lofoten et par dager.

Et mirakel skjedde. Dagen før jeg reiste fikk jeg kontakt med Ragnhild, som også var på fjorårets kurs, og hun skulle opp til Lofoten for å klatre bare et par dager senere! Vi avtalte å møtes når hun hadde fått haiket seg fram til Svolvær. O lykke!

Oppvarming i Paradis

1. juli kom jeg kjørende i min rent-a-wreck toyota til Svolvær, og der satt Ragnhild på Thon-hotellet og så var vi i gang. Vi kjørte til Paradis og satte opp teltene våre. Og det var bare oss der, denne ettermiddagen. Planen var å komme i gang igjen ved å gå en-taulengdere i området.

To dager var vi i Paradis og søkte flyten i kileklatringen. Den dagen vi ankom klatret vi værrutene i Hovedveggen, dagen etter puslet vi på Demonstranten, Butter Arms og litt mer kuling. Vi klarte å heve oss fra å klatre grad 4 til så vidt 5+. På éntaulengdere, da.

Så fikk jeg en melding fra Vesterålen om det var mulig for meg å bli med en tur på Reka. Det hadde jeg jobba litt for, så jeg forlot Lofoten til fordel for Eidsfjorden et par dager.

Camping under Gandalfveggen

I mellomtiden flyttet Ragnhild teltet sitt til Gandalf-veggen, og jeg satte opp mitt ved siden av da jeg kom tilbake. Nå var vi for alvor klatrebomser i Lofoten. Området nedenfor Gandalf-veggen var lite tilrettelagt, vi hentet vann fra en kran montert på vannledningen til Henningsvær, do fant vi under hver busk. Det var mange utlendinger som teltet rundt oss, unge menn for det meste. Den fortsatt nye føreren Lofoten Rock sørget for at stadig flere kom reisende til Lofoten for å klatre trad i fast granitt og midnattssol. Det ble kø på de mest populære rutene og noen valgte å ta natta til hjelp for å slippe kø.

Det var imidlertid ganske ustabilt vær, så det ble mye å ligge på vent mellom bygene. Hver dag hadde vi en tur inn til Henningsvær. Både klatrekaféen og Lysstøperiet var gode alternativer når regnet ikke ga seg.

Gollum 5 nat, 3 taulengder
Mandag fikk vi sjans til å gå Gollum, den ene klassiske 5-ruta i Gandalf-veggen. Dette var første flertaulengder på et år, og det merket vi godt. Såpass strevde vi begge med å sette opp korrekte, ryddige og godt utlignede standplasser, at tida gikk og ingen av oss tok bilder. Jeg husker lite av selve klatringen, men vi lærte noen elementære ting:

Når føreren sier at 2 relativt korte taulengder er 2 og ikke 1 taulengde, så stemmer det. Ellers er det både fare for taudrag og at en ikke kan høre hverandre!

På Gollum-turen vår gikk vi rett i fella, slo sammen de to siste taulengdene og lærte alt om hvor guffent det er å hale på gjenstridige tau og ikke være i stand til kommunisere med hverandre. Tida gikk, men vi klarte å koordinere oss på den måten at den som sikret ikke tok ut bremsen før den som satte ny standplass virkelig for alvor halte i tauet.

Toppturer til Glomtind og Festvågtind
Bygeværet fortsatte og tirsdagen fikk vi ikke klemt inn noe klatring. Men en kan jo ikke sitte stille for det. Med litt henging på Lysstøperiet innimellom ble denne dagen viet til et par obligatoriske toppturer nært Henningsvær.

Først en rask tur opp på Glomtind. En lettgått tur opp gammelveien over Rørvikskaret, der det nå går tunnel mellom Rørvika og Hopen, og så en grei sti av til et ganske fint utkikkspunkt bak og vest for Vågakallen.

Etter middag i Klatrekaféen ble vi igjen rastløse. Så snakket vi med Anna og ble enige om å stikke opp på Festvågtind for å utnytte ettermiddagen. Det er en kort og bratt tur opp dit, og jeg fant ut hva det var å holde tritt med 20 år yngre jenter som trener til toppturer på ski. Det er pes.

Da vi gikk ned av toppen ble været mirakuløst mye bedre. Vi hadde jo holdt god fart og var svette og klamme, så det var helt naturlig å stoppe ved Heiavatnet som ligger oppe på skuldra over Nipen i Festvåg. Sola skinte, det ble varmt, vi kledte av oss og la tøyet utover svaberget til tørk, og så var det helt naturlig å ta seg en dukkert. Akkurat da var vi plutselig ikke alene lenger, men det ble en helt naturlig sak det også.

• 

• 

Bare blåbær 5- nat, 5 (7) taulengder
Onsdag startet med gråvær og lavt skydekke. Det regna ikke, og vi begynte å fundere på om dette kunne være en bra dag for Bare blåbær. Det kunne jo ikke bli mye kø på den en dag som dette? Vi sjekka værmeldingen nøye og fant ut at tåka som hang tungt rundt Vågakallen skulle letne i 14-tida. Det gamblet vi på.

Ca. kl 13 gikk vi innover Djupfjorden med kurs mot blåbærsvaet. Og innen vi var halvveis opp lia mot svaet begynte tåka å letne. Vi så ikke mange underveis, men rett før innsteget kom vi hakk i hæl på 2 unge gutter som virka sterke og raske. Der sto vi altså to taulag og fallbød starten til hverandre, og ydmyke på egne ferdigheter nærmest ba vi dem om å gå først. Det skulle vi få angre på.

Vi burde ha reagert på de bare hadde noen få kammer og masse kiler. Bare blåbær er en kamrute, hvis noen rute er det. Og det var bare han ene som hadde og brukte kammer. Han andre ville bare bruke kiler, fant vi etter hvert ut.

For hver taulengde endte vi oppunder deres standplass nesten før de fikk byttet led. Der plassen tillot det lagde vi standplass ved siden av for å få litt mer behagelig venting. Men etter at han som bare ville bruke kiler hadde stått og gravd ut halve jordlaget i det store diederet på 3. taulengde, sånn at en forholdsvis stor stein ramla ut og traff meg i låret, forlangte jeg å få gå forbi ved neste standplass.

• 

• 

Livet ble enklere da vi kom først til rappellen. Dvs. der fikk vi gnudd inn at vi fortsatt var ferskinger i faget. På Gollum trengte vi ikke å rappellere. Og nå huska ingen av oss dobbel fiskeknute ordentlig! Det ble mye latter av det, for selv om vi surra skrekkelig før vi fikk det til, så visste vi jo at vi kunne det. Og ingen av oss turte å bare bruke kjerringknute med lange tamper. Faktisk ble vi sittende på toppen av alle 3 rappellene å tulle med der. Men det var ganske morsomt. Ved siden av oss, på vei opp Bare blåbær klatra en lege fra Bodø som Ragnhild kjente litt. Han var en skikkelig kjekkas og han hadde 20 kammer i selen og ikke én kile.

• 

• 

Etterpå dro vi på Lysstøperiet og drakk kaffe med den kjekke legen.

---

Torsdagen ble en riktig fin dag som vi klarte å utnytte godt.

Gandalf 5 nat, 3 taulengder
Vi startet dagen med å gå Gandalf, tvillingbroren til Gollum på en måte. Kort anmarsj fra teltene og fine forhold. Nå hadde vi lært om taudrag og hørevidde, så denne turen gikk riktig bra.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Etterpå hadde vi en snartur ut til Sandvika, et av de få bolta craggene i Lofoten. Det var ikke så mye vi fikk til der, i alle fall ikke jeg.

Pianohandler Lunds drøm 5+ nat, 3 taulengder
Det klarnet opp og ble helt aldeles nydelig på kvelden. Vi hadde allerede flere netter i leir med noen polakker som konsekvent klatra midt på natta, for å slippe kø på de populære rutene. I kveld skulle vi ta en sein en, i midnattssol.

Det var litt spennende, for vi hadde ikke prøvd en så lang rute på 5+ før. Ragnhild følte det var veldig på grensen. Jeg følte at jeg allerede hadde overgått meg selv, og at jeg trolig kunne klare dette også. Men vi hadde respekt for ruta. Første taulengde starter med bratt klatring opp til ei hylle som må mantles. Vi fant innsteget sånn rundt 21-tida, og der var det jaggu folk som gjorde seg klare til å klatre. Det viste seg å være selveste Arild Meyer med en ung kamerat. Han foreslo at vi kunne vurdere en av naborutene isteden, f.eks. Dagens rett, som etter hans mening var temmlig lik. Jaha. Dagens rett er 6-, på 3 taulengder hvorav nr 2 er 5+, de andre 6-. Vi satte oss i kveldssola og ventet.

En liten time senere var Ragnhild i gang. Hun fikk kjempe men klarte det. Jeg gikk løs på 2. taulengde som også står i 5+. Den hadde litt andre utfordringer, bl.a. et kort nohands sva på slutten, som jeg aldri hadde gått hvis jeg ikke allerede hadde satt forrige sikring på kanten og overhode ikke kunne gå ned igjen, trodde jeg. Det var ikke vanskelig, det var bare dritskummelt. Så var det bare å spasere til topps.

• 

• 

Dagen ble avrundet med en bedre kveldsrett på Klatrekaféen og godt følge.

Min siste dag som klatreboms i Lofoten startet med formiddagskaffe på parkeringsplassen over veien fra Gandalf-veggen. Det var kommet et par biler fra Sogndal, venner av Ragnhild. Disse hadde masse de ville gjøre, men igjen satte været litt stopper for planene, så hele gjengen havna etter hvert på Lysstøperiet i Henningsvær, og der gikk nå timene.

Forsida 5+ nat, 5 taulengder
Til slutt sa Eric at nei, nå fikk det være slutt. Vi driter i været, nå klatrer vi Gjeita! Vi var 6 stykker som ble delt inn i 2 taulag på 3 stykker hver, og jeg havna sammen med Ragnhild og Steffen. Det ble en innholdsrik tur som jeg har skrevet eget innlegg om.

Seint på kveld var vi nede på parkeringsplassen ved kirkegården i Svolvær igjen. Jeg fikk takke alle for turen og godt selskap før jeg måtte dra hjem til Vesterålen. Dagen etter kjørte jeg vraket mitt til Bodø og tok flyet hjem til Kristiansand. Dette var en sann opptur i mitt liv!