Klatring på Skeie

Det var det slutt på puddersnø og passe kalde kuldegrader. En slapp fønvind blåste over landskapet, skyene hvilte som et gråloddent lokk på toppene rundt oss og snøen var plutselig kram. Selv her oppe på 1800 moh.

Vi hadde ganske klart for oss hva denne dagen skulle brukes til. 2 år tidligere hadde vi vært oppe på Sauen, Kniven, Sokse, alle Bjørne-toppene og Kalven. Men ikke Skjeia. Skjeia var også den eneste av Smørstabbtindene som C ikke hadde vært på. Og drømmen var å klatre opp på den, ikke klyve opp snøflanken på østsida som de fleste gjør, men klatre sørvesteggen.

Dette hadde vi forberedt såpass at vi hadde med et lite kileknippe, noen tricams og et par oversize hexer. Veldig gamle, alpine saker. Vi hadde også med et 30m langt 7mm tynt tau, 4 stk 120-slynger med karabiner, samt noen løse slynger og skrukarabiner. Vi trodde det kom til å bli minimalt med sikringsbehov, hadde lest noe om grad 3 klatring, og vi var på en tur der vi hadde «light’n fast» som ideal. Det var forresten sånn vi tenkte om Svalbardturen også.

Det ble en bratt oppstigning under vestveggen til Skjeia, på med skredsøker og passe avstand mellom oss da vi passerte under det meste utsatte henget. Opp på bandet mellom Kalven og Skjeia, og bortover den på ski, så langt det gikk. Så fant vi en beskyttet plass å sette igjen skia på.

Sola begynte å bryte gjennom skydekket, det var helt stille og ganske varmt. Da vi gikk ned på sida av bandet for å komme helt inntil sørvesteggen til Skjeia var vi litt nervøse for snøen i flanken på grunn av det voldsomme temperaturomslaget.

Jeg startet og det ble en 15 m med fin klatring før jeg støtte på et opptak der jeg strevde med å nå gode nok tak til å dra meg opp. Jeg skulle hatt øksene, da hadde jeg klart det!

Så jeg bailet ut og satte standplass et par meter under. Sikret i en liten kile og en overdimensjonert hex som begge krevde godt nedoverdrag for å funke. Men jeg hadde i alle fall to uavhengige forankringer og satt dessuten veldig komfortabelt overskrevs på en nabbe mellom dem.

C er min helt! Han hadde aldri klatret i berg med stegjern før, men han fikset det lett og nådde uten problemer opp i det framspringet som stoppet meg. Han gikk opp på et stort snødekt sva, laget standplass og sikret meg opp.

Vi hang igjen standplassen til returen, og gikk usikret opp snøflanken til neste sva. Det så ut som lett klyving, men var ganske eksponert og det viste seg også her å være langt opp til gode tak. Vi følte oss begge såpass hemmet av randonnestøvler og stegjern at vi valgte å sikre oss opp dette svaet også. Der snøen overtok igjen var vi egentlig oppe på selve toppeggen, 10 m under den sørvestre toppen av Skjeia. Og for en utsikt!

Vi gikk først opp på sørvesttoppen, 2116 moh, så fulgte vi toppeggen østover mot hovedtoppen, 2118 moh. Vi kunne se spor opp østflanken til hovedtoppen, men det så ikke ut som noen hadde gått toppeggen bort til den andre toppen. Vi tok bilder og delte en dobbel snickers. Livet var fint.

På vei opp hadde jeg med vilje latt være å tenke over hvordan vi skulle komme oss ned igjen. Vi hadde bare tau til 15m rappell og da vi sto ved den øverste standplassen vår igjen, skjønte vi at dette ville bli kronglete.

Nedturen ble faktisk ganske artig. Det var spennende å tenke ut hvordan vi kunne sikre hverandre ned og ikke henge igjen mer ustyr enn nødvendig. Da vi endelig sto nede foran innsteget igjen hang det to 120-slynger igjen etter oss oppe i veggen. Vi var veldig fornøyde med oss selv og litt høye på å ha løst den lett improviserte turen på en trygg og god måte.

Typisk nok var dagen gått mens vi holdt på. Vi gikk på ski på bandet hele veien fra Skjeia til toppen av Kalven og tenkte på den fine utforkjøringen ned fra Kalven. Men i steden for koselig utforkjøring i kram styresnø fikk vi skare og vanskelige forhold. Jaja. Vi kom ned.