Austanbotntindtraversen
Jeg og C har gått i flere år og fablet om høye og lange traverser i Jotunheimen. Noen har vi etter hvert fått oppleve, sånn som Torfinnstindtraversen og Dyrhaugsryggen. Ryggturer og topptraverser er gøy og inspirerende tinderangling. Aller helst de man må klatre og sikre seg litt på. I fjor og i år gikk jeg også noen traverser i Mont Blanc-massivet, og i år var C med på det. Da var det kanskje ikke så rart at vi endelig fant en anledning til å gå Austanbotntindtraversen, en av de flotteste i Hurrungane.
Som vanlig oppdaget vi et værvindu en ukes tid i forveien, mens vi var på utkikk etter turmuligheter. Denne gangen ville vi også ha med Cs datter Maren. Det var litt spennende, for traversen er lang og krever klatring på grad 3-4. Å være 3 i tauet betyr at det tar mer tid, og Maren hadde ingen erfaring med klatring på egne sikringer eller flere taulengder. Men hun klatret inne i oppveksten, og og ble dratt med på flere av de høyeste toppene i Jotunheimen som barn, eller, jeg tror kanskje egentlig hun mer løp foran. Så høyder kan hun, og sprek er hun.
Søndag 12. august kjørte vi fra Oslo til Sognefjell og Tindeveien. Vi fant en fin høyde å sette opp telt på, med forholdsvis grei vei til Berdalsbandet, som er startetappen når man vil gå Austanbotntindene. Vi skulle opp gå traversen fra sør, over Søre Austanbotntind (2103 moh) og inn på Store Austanbotntind (2204), og så gå ned mot vest, over Vestraste (2020) og Vestre Austanbotntind (2100), tilbake til Berdalsbandet igjen.
Været var nydelig, men kjølig. Da vi startet fra teltet kl. 7 på morningen var det tynne ishinner i ura vi måtte over. Disse forsvant da vi endelig kom ut av skyggen og sola fikk tak.
Når du først kommer opp til selve eggen er den bratt og luftig med en gang. Det tok ikke så lang tid før vi tok fram tauet for å sikre litt utsatt klyving over de første bratte punktene.
Nå var eggen smal og luftig og veldig flott. Når vi så ned på den delen vi hadde passert, så det unektelig ganske vilt ut. Vi kom fram til den såkalte pinakkelen, der man må ta en kort rappell ned på nordsiden for å komme videre.
Etter rappellen fortsatte vi opp og skrått over et stort svaparti, for å komme rundt en markert hammer. Det føltes utsatt nok til at vi gikk parallelt over det i tau, festet i en enkelt sikring midt på svaet.
C står på toppen av svaet og sikrer 
mens vi kommer etter
Rundt hammeren kom vi på ny inn på eggen og fikk fantastisk utsikt mot Store Austanbotntind og landskapet rundt. Eggen var fin og luftig og bød på artig nedklyving før vi nærmet oss Søre Austabotntind.
Nedklyving i retning Søre 
Langs eggen mot Søre Austanbotntind 
Da vi nådde fram dit eggen reiser seg til Søre Austanbotntind, ble spørsmålet om vi skulle klatre opp eggen direkte, grad 4, eller holde oss mer i siden og ta oss opp ei renne grad 3. Vi valgte det siste alternativet, selv om det var litt løsgods i den renna, og eggen er sikkert kjempefin å klatre. Det får bli neste gang. Det ble 2 taulengde før vi kunne klyve siste del opp til toppeggen.
Hvor går vi av eggen og ut i siden? 
Opp i renna til delvis hengende standplass
Fra toppen av Søre Austanbotntind, 2103 moh, er det en svimlende utsikt. Derfra var det lett å gå eggen opp til Store Austanbotntind.
Jeg har vært på Store Austanbotntind 2 ganger før, uten å våge steget over på selve topp-pinakkelen. Men i dag tok jeg det steget – O lykke! Maren hadde selvsagt også sin første bestigning av Store, mens C var på toppen for andre gang.
Ekstremt fornøyd med det vågestykket, var det bare å finne veien ned mot vesteggen. Oppmuntret av den alltid selvsikre C tok vi oss ned svaet til bandet mot Vestraste Austanbotntind uten sikring. Det var tørt og fint og gikk veldig greit. I den vanlige lunsjgropa på Vestraste tok vi en god rast i sola og møtte noen vennlige mennesker som tok et gruppebilde av oss.
Det tok oss 14 timer tur/retur teltet ved Tindeveien. Vi er godt fornøyd med det.