Første gang på Reka

Reka er min barndoms fjell. I hele oppveksten var jeg på ferier hos farmor og farfar i Eidsfjorden. Når du går veien inn til det gule huset ser det ut som den ender rett ved foten av Reka. Egentlig ligger fjorden imellom, men fra huset ser du ikke det. Det fjellet bare er der, dominerer all natur rundt seg, og det var litt utenkelig å skulle opp på toppen av det.

• 

• 

Jeg hadde halvannen uke i Lofoten som klatreboms sommeren 2010. Men Eidsfjorden i Vesterålen var egentlig basen min, det var dit jeg ankom først og derfra jeg dro til slutt. Og den første uka fikk jeg også være med på en av få muligheter til ordentlig fjellklatring i området, nemlig til topps på Reka.

Reka er 605 moh. Det visste jeg ikke før denne sommeren. Jeg visste heller ikke at Rune, nærmeste nabo, drev og klatret og var aktiv i Vesterålen Vertikal. Jeg kjente ikke Rune da, men jeg tok sjansen på å spørre hva han visste om å komme opp på Reka. Han henviste meg til Bent Magne Karlsen, og så fikk jeg en avtale om at hvis det ble tur mens jeg var i området, så skulle jeg få beskjed.

På fredag kveld mens jeg teltet i Paradis ved Kalle, fikk jeg sms om at hvis jeg ville være med måtte jeg stå klar ved det gule huset i Eidsfjorden neste morgen kl. 8. Det gjorde jeg. En deilig og ganske varm sommerdag, sto jeg klar med sekk og fjellstøvler. Skyssen kom som den skulle og plukket opp både meg og nabo Rune, og så var vi på tur.

Turen til Reka starter innerst i Bjørndalsfjorden innerst i Eidsfjorden, som merket tursti. Vi var 5 stykker! Og tempoet var høyt. Foran gikk Wenche og var turleder. Hun hadde hatt 2 godt voksne damer på en ukes klatrekurs og deltakerne skulle få en tur på Reka som bonus for fullført kurs. Det ble et frafall, kun May Anita stilte, dermed endte det med 3 ekstra passasjerer; Kåre, Rune og meg. Det betydde 4 tau, så jeg måtte bære ett av dem.

• 

• 

---

Som sagt, tempoet var høyt. May Anita trodde hun var i god form, men måtte etter hvert sette seg ned flere ganger for å trekke pusten og tørke svetten. Fordelen med å gå sammen med kjentfolk, er at en ikke kaster bort tida på veifinning. Stien opp fra vannet til innsteget er ikke merka. Det gikk radig oppover langs bekken fra Rekas bakside.

11:30 var vi framme ved innsteget og rastet mens vi skiftet og tok på klatreutstyr. Vi hadde god tid til å studere eggen vi skulle opp.

• 

• 

• 

• 

Sørvesteggen er «normalveien» opp på Reka. 3 jevne taulengder på ca. 4-/4, bortsett fra starten på 2. taulengde, der det er en passasje på 4+. Wenche kalte den for Blåklokkeveggen. Standplassene er romslige, og eggen er ikke særlig skarp, det er mange veier opp, så å klatre parallelt gikk veldig greit.

• 

• 

Det var utrolig flott å sitte der oppe i det fine været med fine folk, og se Eidsjorden og fjellrekkene og fjordene rundt i fugleperspektiv, for første gang i mitt liv.

Wenche styrte også rappellene ned igjen. Det lå tauslynger til 3 rappeller, men hun satte en backupkile på hver av dem og lot oss 4 andre rappellere først, så tok hun med seg kilen og rappellerte sist.

• 

• 

• 

• 

Wenche fortalte at de hadde planer om å bore rappellankere, men var usikker på når det kom til å skje.

Vi skiftet igjen og pakket sekkene, så bar det i rask fart nedover mot Rekvatnet og Bjørndalsfjorden.

Drøye 8 timer tok turen oss. Det sa Wenche at var ny rekord, og hun var veldig stolt av oss. Det var vi også! Og jeg visste at denne turen måtte jeg gjøre på egen hånd så snart det var mulig.