Forsida på Svolværgjeita

Min siste dag som klatreboms i Lofoten startet med formiddagskaffe på parkeringsplassen over veien fra Gandalf-veggen. Det var kommet et par biler fra Sogndal, venner av Ragnhild. Disse hadde masse de ville gjøre, men igjen satte været litt stopper for planene, så hele gjengen havna etter hvert på Lysstøperiet i Henningsvær, og der gikk nå timene.

Plutselig kom sola igjennom og det ble riktig vakkert vær. Vi visste at det ikke kom til å vare, men så sa Eric at nei, nå fikk det være slutt. Vi driter i været, nå klatrer vi Gjeita! Vi var 6 stykker og det passa med 2 taulag, og så dro vi i 2 biler til kirkegården nedenfor Svolværgjeita.

---

Det gikk kjapt opp den bratte stien til platået der en tar av til Svolværgjeita. Året før debuterte jeg som tradklatrer på egen led på baksida av Gjeita. Nå måtte vi passe på å komme nedover mot foten på forsida.

Forsida 5+ nat, 5 tl
Det var ikke vanskelig å se hvor den ruta gikk. Fjellet var mye lysere pga. slitasje. Så vi kunne stå på litt av stand og følge linja opp langs vestsida, iallefall til sofahylla, altså 3 taulengder opp.

Ved innsteget finleste vi føreren for å avgjøre hvem som skulle i hvilke taulag og hvem som tok hvilke taulengder. Marte, Eric og Robban ble det ene laget. Steffen, Ragnhild og jeg ble det andre, og jeg skulle starte.

---

Min dobbelttaulengde kunne starte forholdsvis fort, og Marte startet det andre laget hakk i hæl på meg. Men da Steffen skulle gå videre på neste, begynte ventingen. Det var 2 taulag foran oss som vi kunne følge med på. De virket kompetente nok, så vi skjønte ikke helt hvorfor de brukte så lang tid. Innen Steffen kunne gå i gang var alle 6 på plass i det samme standplass-området, dvs. Marte og co et hakk nedenfor oss. Da var det 1 time siden vi sto ved innsteget og ordnet oss.

• 

• 

Så begynte det å regne. Det ble litt kaldt. Etter hvert kom det finske paret foran oss seg videre og Steffen kunne gå. Han kom seg opp til den berømte Soafen, en stor hylle til standplass før de to siste, brattere taulengdene. Nok en gang ble det full samling av begge lag uten at vi kunne gå videre. Det passa jo bra at vi var på sofaen da, men det ble veldig kaldt å stå så lenge stille i småregnet. Etter hvert fant Robban og Eric ut at de kunne lage et bål å varme seg på!

---

Ragnhild ønsket seg 4. taulengde, den med awkward diagonal cracks, og den fikk hun. Nå hadde noe av køen tilsynelatende løsna, og vi kom radig opp til nest siste standplass, der Steffen skulle gå siste og hardeste taulengde til topps.

• 

• 

Steffen gikk sin taulengde raskt, Ragnhild kom fort etter og til slutt jeg. Men det var ikke det samme som at vi bare kunne gå rett i rappellen. Faktisk kunne vi ikke bare gå rett til toppsvaet heller. For årsaken til all ventingen var denne:

En skoleklasse på 14 engelske 15-åringer og deres to ledere (lærere?), hadde beslaglagt toppen av begge hornene, med standplasser og tauverk. Guttene klatret opp fra baksiden, dels 1910-ruta og dels Rappellruta, kom opp på det største hornet der en leder tok i mot, oppfordra til å hoppe over til det andre hornet og sikret hoppet. Det var vått og kaldt, guttene var redde, men de fleste hoppa. På det lille hornet sto den andre voksne og tok i mot. Så skulle stakkeren inn i rappellen. Dette tok tid, og dette holdt de på med uten å kommunisere noe særlig med alle taulagene som kom opp andre ruter.

Steffen satt tålmodig på toppen, hektet inn i den engelske standplassen, og prøvde å lose oss opp og igjennom til rappellen, mellom slagene. Det ble god tid til å studere utsikten for å si det sånn. Han fikk Ragnhild nokså for gjennom, men så ble det en lengre venting før vi to kom oss videre.

---

Det fine var at jeg slappa godt av der jeg satt på toppen. Jeg kikka over kanten både bakover og framover uten å svimle, til stor forskjell fra året før, da jeg debuterte på egne kiler på 1910-ruta. Herlig!

Etter temmelig mye fomling med å sette rappelltauet inn mens jeg satt over rappellankeret, kom vi oss endelig ned. Da hadde vi brukt 4 timer på turen.

Vel nede var vi kalde og våte og diskuterte om vi skulle vente på de andre. Jeg ville, for jeg måtte kjøre til Vesterålen samme kveld og hadde lyst til å si hadet og takk for laget før jeg dro. Sånn ble det, men jeg tror ikke vi hadde holdt ut hvis ikke det hadde dukket opp en tomanns vindsekk med kikkhull! Den delte jeg og Ragnhild til vi endelig var blitt fulltallige og kunne gå ned. Lag 2 brukte drøyt halvannen time mer enn oss på det.

Det ble en spesiell tur, men det var bedre enn å sitte i Henningsvær hele dagen!

---

Alle bilder ble tatt med Ragnhilds kamera