Arête des Cosmiques
Rockfax Chamonix: Arête des Cosmiques, AD 3 II, 350m, 3-4 t
Så var vi her. Etter akklimatiseringsturer til Tête Rousse og Brevent, 2 kursdager i Valle Blanche med Arcteryx Academy, og 1 hviledag på Aiguillette d’Argentière, tok vi endelig tauet i egen hånd for å gå sommerens drømmetur: Cosmiques-ryggen.
4 voksne damer fra Kristiansand som likte snø og is, men alpinklatring var vi ikke så vant med. AK som hadde familie i Le Fayet, hadde vært på mange turer i Chamonix-området, med sin faste guide. Vi andre var storøyde og forventningsfulle. Etter kursdagene var vi blitt litt mer vant til både den fantastiske heisturen opp til Aiguille de Midi – 3842 moh – og det mektige synet utover Valle Blanche og Mont Blanc-massivet. Vi klarte å rekke 7-heisen fra sentrum, og vi visste hvor i tunnelsystemet på toppen vi skulle gå for å ta på stegjern, tau, øks og hjelm, og pakke om sekken. Vi hadde lært «shortroping» på kurs, så nå bandt vi oss alle inn i det samme 60m-tauet, bestemte hvem som gikk først og sist (tyngste mann bakerst når vi gikk ned), og klatret over stengselet i tunnelmunningen og ut på den smale og bratte eggen ned til breen. Den er luftig som tusan!
De 4 første dagene i høyden hadde vi vekselsvis snøvær og tåke, det var overveldende å gå her i helt perfekt vær! Etter den bratte skråningen med smalt tråkk kom vi ned på flatere bre, der sola bakte og vi tok første tekniske stopp. Videre nedover langs den bratte ryggen vi etterpå skulle klatre opp igjen, var det mye å se på og minimalt å passe på. Men vi minte hverandre på å holde tauet utstrukket mellom oss, fram til innsteget.
Ved innsteget brukte vi litt tid på å tenke ut hvordan vi skulle gjøre det. Vi var forholdsvis tidlig ute, men det kom stadig nye taulag og de fleste fikk det travelt med å komme seg forbi oss.
Den første delen av ryggen er en jevnt bratt stigning med snø mellom store blokker. Vi så fort at det var mange veier opp. Nesten alle taulagene rundt oss var guidet, og alle guidene valgte sine egne veier opp.
AK som var den eneste med erfaring følte seg forpliktet til å gå forrest og vise hvordan man bruker tauet til å sikre neste mann ved å lede mellom og over kanter. Dernest kom Ingunn, så jeg og til slutt Marianne.
Et par ord om sikringsmidler:
AK hadde fått tips fra guiden sin om at det holdt med rød, grønn og lilla kam. Vi hadde dobbelt sett pluss kiler og slynger.
Det gikk ganske sakte med oss siden det var så mye som skulle læres. Men i løpet av turen opp begynte vi å få opp farta, og på traversen etterpå, der man skal opp til første rappell, oppdaget vi at vi plutselig gikk fortere enn enkelte av dem som hastet forbi oss i starten!
Det var selvsagt kø på rappellene, men vi delte tauet vårt med et annet taulag på første rappell, mot at vi brukte deres tau på neste rappell og dermed slapp å rydde tauet 2 ganger. Det var et par hyggelige unge briter som vi holdt mer eller mindre følge med resten av turen.
Edit: Stedet der vi startet andre rappell raste ut et års tid senere. Hele hylla som vi sto på i midterste bilde over her bare forsvant. Rappellen går nå på motsatt side av klippeveggen.
Etter rappellene ble det klyving og artig ryggvandring til vi nådde neste topp som måtte rundes. Det ble en nokså eksponert snøvandring under en overhengende klippevegg. Og hele tiden var utsikten fantastisk.
Og så begynte vi å nærme oss cruxet på turen: et 4c-opptak på 8 m. Og der var det kø! Det passet godt med en matpause i sola, mens vi så oss litt rundt.
For hvert taulag som kom seg opp rykket vi litt nærmere start. Cruxet er ikke langt, men bratt og krever litt layback-klatring. Plassering av stegjernene er vel det egentlige cruxet. Man topper ut på en liten hylle og derfra skal man videre opp en smal, skrå rampe. Det er litt kjelkete og derfor tar det tid. Ingunn fikk æren av å lede opp cruxet, så vi andre kunne topptaue stegjernsøvelsen.
Vel ute av hyllesystemene etter cruxet gikk veien videre til østsiden av eggen og her ventet den siste reelle klatringen, et 4a-opptak. Her forleste vi oss litt på Rockfaxens beskrivelse, og ble veldig opptatt av å finne en chimney som det skulle være litt vanskelig å komme inn i. Det kom folk samtidig med oss som også var i villrede om hvor veien egentlig gikk videre. På et tidspunkt jaget vi AK opp i ei bratt renne som så vi hadde troa på. Hun gjorde en heroisk innsats, men hun klarte ikke å hale seg opp, så vi skjønte at det kunne ikke stemme. Etter litt skjønte vi at veien gikk opp en vegg på venstre side. Chimneyen var over den igjen. Nå ble det min tur til å lede.
Denne veggen var 4a og det var kjempefin klatring og lettsikret. Så ble jeg veldig i stuss om veien videre. De unge britene var rett foran oss, så jeg fulgte bare dem. Opp en lang snørenne, og så ut i et hyllesystem på skyggesida. Det var gøy og jeg koste meg. Hver gang jeg gikk tom for kammer, sikret jeg meg med den siste og/eller kiler, og fikk opp de andre, slik at jeg kunne få påfyll med sikringer.
Hyllesystemene var eksponerte, men romslige nok til at jeg følte meg trygg. Den siste utklatringen til toppen var virkelig eksponert!
Oppe på topplatået så vi plutselig at nesten alle andre kom opp en annen vei. På solsiden og nesten uten å klyve noenting! Jeg hadde altså tatt den ytre veien, langt mer eksponert enn normalt. Men ufattelig mye gøyere!
Fra toppen var det bare å spasere bort til en lang, riglete stige for å «toppe ut» på terrassen til Aiguille du Midi. Vi ville veldig gjerne ha et gruppebilde før vi gikk helt av eggen, og så ble vi reddet at en hyggelig finsk fotograf.
Det var sånne mengder med folk på toppen denne dagen at heisen fortsatte å gå lenge etter vanlig tid. Vi fikk tak i billetter til en avgang halvannen time seinere. Da ble det venting opp i restauranten, hvor vi etter hvert fikk tak i et bord. Det var høyst nødvendig, for høyden holdt på å ta knekken på Ingunn.
Kl. 9:30 startet vi fra innsteget, kl. 17:00 kom vi opp på terrassen. Så mye for 3-4 timers tur. Jeg tipper 7,5 timer ikke er unormalt på en fin dag, særlig når man går «ytre vei» til toppen!
P.S.
Bannerbildet og alle bilder merket med et (tall) er fra Anne Kari Skarpodde