Gran Paradiso
Jeg hadde vært på min første jentetur i Chamonix i akkurat 1 uke før C kom etter og hadde et par dagers overlapp med oss. Så dro de andre hver til sitt, mens jeg og C dro over grensen til Italia. Der teltet vi i Valsaverenche og funderte på hvordan vi skulle gå opp på Gran Paradiso.
Gran Paradiso, 4061 moh, er den høyeste toppen i de såkalte Grajiske Alper. Er det da riktig å si at den ligger i Alpene? C mener Nei, at Aostadalen skiller den fra de ekte Alpene. Jeg har lest at den er i den sørligste fjellrekken i Alpene, så jeg mener Ja. Den ligger altså i Italia, på sydsiden av Aostadalen, den dalen du kommer ut i når du kjører tunnelen fra Chamonix til Italia, gjennom Mont Blanc-massivet. Fjellet ligger også midt i en nasjonalpark; Parco Nationale Gran Paradiso.
Uansett, vi måtte velge hvilken vei vi skulle gå opp på Gran Paradiso. Vi visste at turen ikke er spesielt krevende, bortsett fra selve toppen som de fleste velger å sikre på. Det vanligste er å starte fra Rifugio Vittorio Emanuele II, som gir den lengste og letteste veien, med bare litt brekryssing oppunder toppen. Alternativet er Rifugio Federico Chabod, som gir en kortere og brattere tur, mye over bre. I begge tilfelle starter man fra Valsaverenche. Siden dette er en 4000-meter som er forholdsvis lett tilgjengelig, er den også ganske populær. Vi hadde ikke bestilt overnatting på forhånd, så vi satset på Chabod-hytta.
Rett etter tunnelen fra Chamonix ligger også Courmayeur, kjent alpinsted. Etter en natt i telt dro vi dit for å se etter alpinøks. C hadde lånt meg sin og det var den ene vi hadde. Men nå skulle vi jo gå en lengre tur over bre.
Courmayeur skuffet stort. Veldig idyllisk, med masse små og dyre butikker, mest gull og mote, men også sportsbutikker som reklamerte for alpint utstyr, til og med isøkser var utstilt. Men det var ingen av dem som solgte det. Der du kunne kjøpe eller leie sånt på ethvert hjørne i Chamonix, gikk du tomhendt hjem fra Courmayeur. Så vi dro tomhendte tilbake til Valsaverenche.
Det var lett å finne ut hvor vi måtte kjøre og hvor stien til Chabod-hytta begynte. Mens vi sto og skiftet og pakket ferdig ved bilen, kom det noen forbi som faktisk snakket engelsk og vi spurte litt om stien. Den var grei, sa de, men har dere bestilt overnatting? Eh, nei. Ok, her er telefonnummeret. Dere bør ringe på forhånd. Vi ringte, og heldigvis lovte de å ordne noe til oss, bare at vi kanskje ikke fikk eget rom. Og siden vi starta så seint skulle de prøve å holde av noe middag til oss.
Stien startet i en bratt lerkeskog og var så godt oppbygd og gikk i slike pene slynger for at det ikke skulle bli for bratt å gå, at vi nesten ikke trodde at den skulle bringe oss helt opp til snøgrensa. Men vi steg raskt og fikk noen punkter med flott utsikt over Valsaverenche.
Etter hvert ble lerkeskogen lavere og mer glissen, og vi nådde tregrensa. Der fikk vi noe annet artig å se på. Vi traff ingen andre mennesker på veien, men mange steinbukker!
Vi var framme ved hytta 19:15, etter to og en halv time. Da vi skrev oss inn så vi at de hadde leieutstyr og spurte om øks. Det var ikke noe problem, vi fikk en direkte over disken og trengte verken betale eller pante noe for bruken. De stolte på oss! Middag ble det også. Og der satt vi og kikka rundt på de andre. Det ble ganske tydelig at omtrent alle var sammen med en guide. Mange av dem hadde tatt turen fra Chamonix.
Overnattingen ble i et rom utenfor en sovesal, så det ble en del trafikk forbi oss, særlig da det nærmet seg alpin start kl. 5. Til slutt sto også vi opp, og ganske snart var vi de eneste igjen i frokostsalen. Da vi gikk ut av døra kl. 7 så vi ingen andre. Men steinbukkene var der og fulgte oss et stykke på vei.
Vi måtte opp en svær endemorene for å komme inn mot selve breen. Det var en god stigning opp dit og det tok oss en drøy time å nå brekanten. Der skifta vi og tok på stegjern. Det var tydelige spor etter de som hadde gått før oss. Jobben ble i grunnen å velge hvilke spor vi skulle følge.
Etter hvert ble breen brattere og det ble tettere mellom sprekkene og sprekkene ble større. Det ble viktig å gjøre sine egne vurderinger av hvordan vi skulle krysse dem. Det kjentes bittelitte grann utsatt og vi var nøye med hvordan vi brukte øksene og posisjonerte oss i tauet.
Vi kom over en slags knekk og da så vi det brepasset hvor alle som kom fra den andre hytta passerte. I forhold til oss hadde de ikke mye stigning på snø. Da vi selv kom opp til dette passet var de aller fleste på vei ned igjen.
Det viste seg å være gode grunner til at stort sett alle var på vei ned nå. Det kom nemlig rullende inn noen kraftige snøbyger. De hadde ikke vi orientert oss om. Klokka var 11.30 da vi nådde fram til toppeggen, kledde oss for klatring i snøstorm, og la igjen sekkene på et trygt sted.
Det ble klyving over og mellom store is- og snødekte blokker med tau, stegjern og øks. Vinden tok seg opp, så også dette føltes litt utsatt.
Da vi nådde den siste passasjen før madonnaen, ble det veldig bratt og snøbygene hadde nesten nådd fram. Jeg syntes ikke vi hadde tid til å sette opp sikring i boltene der, så C fikk gå alene usikret over dit. Innen vi var 20 m nedover igjen kom snøen. Vi kravlet oss fram til sekkene og begynte å følge sporene tilbake. Det gikk bra så lenge det var fjellnabber som stakk opp rundt oss, så vi kom oss raskt ned av toppområdet.
Vel nede på breen opplevde vi whiteout. Sakte, sakte fulgte vi sporene tilbake. Det føltes i hvert fall utsatt!
Og så, nesten like brått som den kom, forsvant den igjen. Sola skinte igjen over et dramatisk tinde- og brelandskap. Vi nådde kanten av breen litt før kl. 14, og tok en god pause mens vi skiftet og pakket vekk sikringsutstyret.
Kl. 15 var vi nede ved hytta. Der var det folksomt, men ingen av dem som spaserte rundt oss kom fra selveste Gran Paradiso. Vi fikk levert tilbake øksa med tusen takk for lånet, kledd oss om for varmere klima, og så bar det nedover til Valsaverenche igjen. Det ble i grunnen ganske mange høydemetre den dagen.
