Reven og Lara
Hægefjell er 1020 moh og ligger akkurat på grensa mellom Vrådal og Nissedal kommune. Den er så frittstående og ruvende i terrenget at det er umulig å ikke glane på det når man kjører oppover langs Nisser mot Vrådal.
Jeg har hatt mange fine klatrehelger på Hægefjell, de fineste enten i mai eller fra august til oktober. Nå vil jeg fortelle om en av disse fine helgene da klatreklubben i mitt hjerte, CKK, arrangerte klubbklatring på Hægefjell. Det var i starten av juni, så nærme mai som mulig for CKK.
Som vanlig la vi oss i telt nært parkeringen, og værgudene var absolutt med oss. Til min store glede hadde Øyvind tatt kontakt og spurt om vi skulle klatre en rute sammen. Slik ble det til at lørdag gikk jeg Reven sammen med Øyvind, og søndag Via Lara sammen med AK.
Reven 6- Mix, 6-7 taulengder
Det var en slik fantastisk behagelig dag, en sånn hvor sola varmer godt og friksjonen holder fint, sånn det er å gå på sva på forsommeren. Før start gikk jeg og Øyvind gikk gjennom utstyret vårt, som var et morsomt sammensurium av 90-tallets brede slyngebånd og kompakte kiler, via bredt utvalg av ekspresser og kammer, til mine ultrasmå BD-kammer. Vi visste begge at cruxet på Reven var et temmelig smalt riss på et bratt opptak, så disse småkammene skulle definitivt være med.
Vi innvilget oss en behagelig morgen før vi la av sted mot svaveggen. Der skulle vi nesten helt ut til Via Lara, der terrenget nedenfor kryper oppover i veggen. Reven ligger rett forbi Sternschnuppe, som starter i en lett gjenkjennelig formasjon.
Reven starter med to behagelige taulengder på 4 til 5-, den tredje er en vedvarende 5+ i smalt riss, med crux på 6-. Etter det følger et par boltede taulengder mye på 5-tallet, før veggen legger seg til grad 3 på den sjette taulengden. Den syvende er grad 2, og ofte er man så akklimatisert på dette tidspunktet at det føles rart å gå i tau der.
Så Øyvind starta, slik at han også gikk cruxet. Så mye mer er det ikke å fortelle om selve klatringen. Vi vekselledet og det var bare en fantastisk fin dag i veldig hyggelig selskap, og jeg hadde det bare gøy på en rute som jeg egentlig hadde mye respekt for.
Starten på cruxet 
På toppen
Reven er også kjent for å ha ganske polerte partier, men i dag gikk disse greit. Det var knusk tørt i fjellet. Reven er en av få ruter med boltet rappell. Ofte er det vel så raskt å klyve helt til topps og gå veien ned på baksiden og rundt, men når vi først var i selve rappellruta, var det ikke mye å lure på. Vi rasta på toppen og begynte på rappellene ned igjen.
Folk i synsranda der oppe 
Det ble en effektiv tur selv om vi ikke starta så tidlig, og en fin ettermiddag og kveld i campen.
Via Lara 4 Nat, 7-8 taulengder
Via Lara går for å være en av de fineste rutene for sin grad i Norge. Den følger en snill helning som bare reiser seg litt på de hardeste taulengdene, den følger hovedsakelig ett, uendelig langt riss, er velsikret og byr på mange standplass-muligheter. Og den er lang, over 400 m.
Alle disse egenskapene gjør den utrolig populær, og i høysesongen er det egentlig like godt å holde seg unna for å slippe alt for mye kø. Men denne klubbhelga var det ikke så mange i leiren, ingen føring, og mange som ville klatre noe hardere enn Via Lara.
Jeg tror jeg har gått Via Lara i alle fall 5 ganger før i dag. De andre to har også gått den flere ganger. Men vi ville bare ha det koselig sammen denne fine søndagen, og gikk for vekselleding på godbiten, sammen med et guttelag på to, også fra klubben. Jeg tror vi sto klare ved innsteget i 10-tida.
Det var heldigvis ingen taulag foran gutta igjen, så det gikk jevnt og trutt oppover. Noen ganger nådde vi dem igjen og delte de største standplassene, noen ganger lagde vi en til siden eller rett under. En kan ikke ha det bedre i en stor vegg som denne.
Nærmeste taulag etter oss 
Øyvind koser seg på neste standplass
Da vi fikk det flatt nok etter uttoppingen, tok vi oss en klassisk Hægefjell-rast, med klassisk fantastisk utsikt.
Etter rasten gikk vi over toppen og fant den vardede stien ned baksiden. Den er det lett å komme ut av igjen underveis, men ned kommer man seg alltid. En fin avslutning etter å ha stått mange timer med strekte legger på sva.
