Safiren i En Vau
La Saphir d’En Vau
En Vau er kanskje den meste kjente kalanken på kysten mellom Marseilles og Cassis. Kyststripen her kalles Les Calanques, som direkte oversatt betyr vikene. Vik høres veldig tamt ut når du har sett Les Qalanques, så vi kaller dem kalankene. De er bare noe helt annet.
Kalankene er et fantastisk vakkert og flott naturområde preget at steile, nesten hvite kalkklipper og dype, asurblå bukter med strender innerst. Så særpreget er det at Frankrike har valgt å gjøre det meste av området til nasjonalpark. Det er godt tilrettelagt med stier, rasteplasser og utsiktspunkter, men det er ikke lov å campe der. Og så er det masse klatring.
Det er to veier til En Vau, begge en del km til fots. Den vanligste, og vakreste, er fra idylliske Cassis, en liten fiskerlandsby som er blitt temmelig turistifisert. Opp fra havna, over en ås med flotte utleievillaer og hoteller, ned til nærmeste kalank (Calanque de Port-Miou), som er yacht-havna til Cassis, utover langs denne og så over en høyde og ned i en ny, ikke så påfallende kalank (Calanque de Port Pin), videre slakt oppover for å krysse over til bunnen av kalanken En Vau. Turen tar nærmere halvannen time. Det er den verdt!
Vi så den for første gang i går. Da tok vi en kveldstur fra Cassis, hvor vi telter, for å finne ut hvordan denne klatringen er. Vel, det er mye bratt, mye boltet men også mye naturlig sikret. Mye å velge i på 4-7-tallet.
Vi har erfaring med å klatre bolteruter på kalk. Vi har begge klatret utenfor Toulon og jeg har vært på Calymnos. Men naturlige sikringer i bratte kalkvegger, det virker skummelt. Så etter å ha kikket oss rundt og så lest grundig gjennom Rockfax Côte d’Azur, landet vi på et trygt men spektakulært alternativ, en klassiker med et alpint preg i sjøkanten:
La Saphir 5, bb, 5 taulengder (4+, 2, 4, 5, 3+)
Dagen startet med å en ny vandretur over til En Vau fra Cassis. Denne gangen med langt tyngre sekk. Du går den vanlige veien, nesten helt ned til stranda, inntil du får det slående klippetårnet La Petit Aiguille ved siden av grusveien. Da er det bare å runde det så er innsteget rett på baksiden.
Innsteget var lett å finne og første taulengde skulle være 4+. Barnemat! Men det var det ikke. Med hjertet i halsen balanserte jeg opp det polerte svaet og pustet tungt da jeg endelig nådde gode fingertak.
Resten av turen gikk langs en smal egg som reiser seg på tvers av kløfta, altså parallelt med stranda utenfor. Fantastisk utsikt over En Vau hele veien. Luftig og flott, gøy og gledesfylt!
Oppracking ved innsteget 
Jeg er kommet opp 1. polerte taulengde
Jeg på vei opp kammen der
Vi returnerte langs topplatået og gikk ned i bukta igjen, for å raste og ta et velfortjent bad. For en deilig dag!