Reka med C
Den første sommeren C var med nordover, startet vi med normalveien på Stetind. Det lå bare så i kortene at han måtte opp på Reka også. Jeg hadde min første tur på Reka sommeren før, da jeg var klatreboms i Lofoten, og da bare fulgte jeg. Det lå bare så i kortene at jeg også måtte en tur opp på Reka.
Tre dager etter Stetind fikk vi en strålende solskinnsdag og satte kursen mot Reka. Det ble ingen grytidlig avgang, først kl. 12 krysset vi Bjørndalsfjorden.
Jeg kunne veien til Rekvannet så det gikk radig videre, kun avbrutt av helt nødvendig blåbærspising og vannpause. C er gammel orienteringsløper så jeg slapp å ta ansvar da vi skulle finne riktig vei fra vannet og til bekkedalen ved foten av Reka. Alt fortsatte å gå radig, og plutselig var vi langt oppi lia mot den sørvendte skulderen til Reka.
Det er bratt opp og det var en varm dag. Da vi endelig tippet den sandete kanten ble det veldig nødvendig å lufte føttene, tørke sokker og sko, og så spise niste, før klatingen for alvor kunne besiktiges. Bra utsikt også.
Det ble C som tok 1. og 3. taulengde. Jeg trodde cruxet var på 2. taulengde, men det er i starten av den 3. Så C fikk gleden av å gå det. Etter som det også kun var han som tok bilder denne dagen, er det kun min ene taulengde som er foreviget.
Jeg sees helt i bunnen av 3. taulengde 
Forbi siste standplass til toppeggen
Det var en glede å klatre på Reka. Ikke bare varme, tørre forhold, men akkurat slik jeg husket det fra året før, så er det helt utrolig friksjon i fjellet og masse kileplasseringer. Stort sett lett 4-klatring – det er bare å kose seg!
Ut av siste standplass er det veldig greit å gå usikret over kanten til toppeggen. Det er én liten kløft som må krysses i det man går inn på selve toppeggen, men den er ikke særlig utsatt. Langs toppeggen er det bredt og fint. Vi gikk selvsagt bort til toppunktet og skrev oss inn i boka og nøt utsikten i alle retninger.
Vi gikk litt tilbake langs toppeggen og fant et fint sted i le, hvor vi lå og solte oss en stund. Så bar det tilbake til kanten mot sørvesteggen for å sette rappell. Som i fjor var det greit å finne rappellslyngene, de lå på romslige standplasser. 3 rappeller rakk ikke absolutt helt ned, men fra tauenden på siste rappell var det grei klyving ned til innsteget igjen.
Historisk sus over rappellfestet 
Klyving siste stykket ned
Det er i grunnen temmelig bratt ned fra innsteget også. Med orienteringsløperen i spissen beveget vi oss mer på retning enn på sti, i et forsøk på å være effektive. Vi lærte vel at stien er mest effektiv. Men vi lærte også at på de bratte hamrene over den store myra ovenfor Rekvannet, der kan det være utrolig mye molte! Vi kom oss til slutt ned til Rekvannet og videre ut til Bjørnfjorden, fortsatte å plukke molter underveis, og krysset til slutt over fjorden med 5 kg flotte molter. En fin avslutning på en fin tur!
